Martyr-historien.

Vi hører nå om mennesker som lider for Jesu Kristi skyld. Vi har hørt at det har skjedd i gamle dager også. Vi har lest om troshelter i Kristi menighet. Og vi blir grepet av det i våre hjerter og sinn.

Noe av denne «betatthet» vil jeg gjerne dele med andre. Og tanken på at vi kan komme i samme situasjon og gjennomgå noe av det, gjør at vi kan lære noe av tidligere tider her også. For det er virkelig forfølgelser i vår tid. Er vi da rede til å møte dette selv?

Derfor skal vi se på noen slike tider med større og mindre motstand mot Guds sak. Hvordan taklet folk det før, og hva gjorde de når motstanden ble konkret? Det er dette vi bl. a. kan ta med oss inn i vår tid. Ikke alt passer kanskje for oss nå. Men vi skal alltid huske på at den egentlige fienden er den samme. Det er Djevelen. Han kan komme i flere skikkelser og klesdrakter. I gammel tid var det Romerriket og senere den katolske kirke som var motstander av de evangeliske. I nyere tid har det vært kommunisme og islam. Men også materialisme og egoisme og verdslighet er krefter som ofte står Gud imot.

Men nå vil vi altså gå gjennom noen av vår forhistorie på dette feltet.

Del I.

INNLEDNING.

Hva er en martyr?

Det første vi må spørre om er hva en martyr egentlig er. Svaret er kanskje ikke så enkelt. Det er vanlig å svare at ordet betyr «et blodvitne». Spørsmålet er hva det egentlig er.

Å vitne er å fortelle hva en selv har sett og hørt og hva en har opplevd. I en rettssak er det ganske viktig og blir tillagt stor vekt. Da forsøker en å beskrive situasjonen med ord. En setter liksom sine ord i pant på at dette er sant. Vi har virkelig opplevd det vi taler om. Det var slik Jesus beskrev vitnesbyrdet. En sen nattetime sier han til den lærde Nikodemus: «Sannelig, sannelig sier jeg deg: Vi taler om det vi vet, og vitner om det vi har sett.» Joh. 3, 11. Alle kan prate om mye, men bare de som har opplevd noe, kan vitne. De er sikre på at det er sant, de har sett og hørt det.

Et «blodvitne» må også ha opplevd noe. Noe enestående. Det må ha vært noe dyrt og hellig og verdifullt. Det er så stort at de ikke bare vil gi sine ord som pant på at det er sant. Et blodvitne er villig til å gå sitt liv og blod på det. Hver blodsdråpe er vitnesbyrd om at det de sier er sant. Livet skal vise det, og døden bevise det. Slik gir det menneske seg villig hen til skafottet – og blir drept. For han vet hva han sier.

Ingen vil trolig gi sitt liv for noe de ikke virkelig tror på. Mange er med så lenge det er medgang. Straks motgangen nærmer seg, faller de bort. Det er disse Jesus taler om i liknelsen om \de fire slags jord der såkornet falt. I beretningen i Luk. 8 står det slik: «De på stengrunn er de som tar imot ordet med glede når de hører det; men de har ikke rot. De tror til en tid, og i prøvelsens stund faller de fra.» v. 13. Matteus sier om dem at de faller fra når det blir trengsel eller forfølgelse for ordets skyld, Mat. 13, 21.

Dette behøver nødvendigvis ikke sikte til følelsesmennesker. Mange slike finner vi trolig i himmelen en dag. Det er ikke tilstrekkelig med å forklare det med at sterke følelsesmennesker blir lett påvirket til å bli kristne. A. Barnes forklarer det bedre ved å si at «de har ikke rot i seg selv. De er ikke sanne kristne. Deres hjerte er ikke forandret. De har ikke sett sin skyld og den fare de er i og Kristi sanne storhet. De er ikke virkelig knyttet til evangeliet.» Da er det slike som mikke er rotfestet i Guds ord, som ikke har opplevd Ordets velsignelse og rikdom. Derfor er de heller ikke villige til å vitne når vitnesbyrdet koster noe.

Nå er det kanskje lett å vitne på bedehuset når det er gode møter. Verre blir det å vitne i hverdagen. Der blir våre ord tomme om vi ikke har dekning for dem i vårt liv. Folk kjenner de kristne godt fordi de blir grundig studert. Livets vitnesbyrd er kanskje mer verd enn ordets mange ganger. Men det blir trolig aller vanskeligst å vitne når trengselen kommer. Da kreves ikke bare ord og gjerninger. Da kreves kanskje også vårt blod. Det skjer kanskje ikke kort og brutalt vcd at vi blir skutt eller hengt. Satan kan også pine oss langsomt og grusomt. Vi har kanskje lest om konsentrasjonsleirene under den siste krigen.

Men han har nok mer på lager.

I tider med forfølgelse tar dem i bruk. Vi skal se på noen slike tider. Da koster det å bekjenne Guds navn. Noen har tatt omkostningene ved det og holdt ut i lidelsen. De vitnet om det største de eide på jord. Mens blodet rant nedover skafottet, ble dette det mektigste vitnesbyrd om en fast tro og en troskap inn i døden. Mon tro bødlene kunne være uberørt av det de så? Gikk det an å se skarer av kristne bli pint og plaget – mens de sang og priste Gud så lenge tungen kunne tale. Merket de ikke at det var hellige stunder? Det var noen som utbrøt stille og betatt da Guds egen Sønn måtte dø: «Sannelig, denne var Guds Sønn.»

Soldater i den romerske hær senere har kanskje også kjent på de samme tankene. De måtte være vitner til blodvitnene når de sang seg inn i døden. Det blir sagt om keiser Julian den frafalne at han ropte i sin siste stund: Så har du seiret, galileer! Legende sier at han ropte det da han døde i kamp mot perserne i år 363 e. Kr. Om det er historisk sant, vet vi ikke.

Forfølgelse og martyrium hører sammen. Det har også hendt at noen ble martyrer utenom de store forfølgelsene. Men mange blodvitner gikk sammen inn i evigheten. Kanskje det er noe av styrken (menneskelig talt) i deres siste stund?

Bibelen sier også at de kristne må vente og regne med motgang of forfølgelse i den siste tid. Det blir porten inn i evigheten for mange da. Det nye testamentet har flere advarsler om det. Og det gjelder ikke bare den siste store trengsel.

Advarsler i Skriften.

Jesus talte om slike tider i Bergprekenen, mat. 5, 10-12:

Matt 5,10-12 Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himlenes rike er deres. 11 Ja, salige er dere når de spotter og forfølger dere, og lyver allslags ondt på dere for min skyld. 12 Gled og fryd dere, for stor er den lønn dere har i himmelen. For slik forfulgte de profetene før dere.

Jesus regner altså med forfølgelse, spott og vondt rykte for «de salige». Det er de som tror og følger ham. Dette er ofte begynnelsen til selve forfølgelsen. Det begynner med falske beskyldninger. Vi skal ellers legge merke til at Jesus her mener forfølgelse for hans skyld, dvs fordi vi hører ham til. Verden kan ha grunn til å håne oss om vi lever et slurvet og dårlig kristenliv. Slik har vel Guds navn noen ganger blitt spottet. Om noen skulle fristes til å tro at de blir forfulgt for Jesus skyld når den virkelige årsak er synd og et dårlig liv, bør de tenke seg grundig om.

Men om det sies i sannhet, hva er da resultatet?

Først sier Jesus at de er salige. Her tenker han trolig ikke bare på den himmelske salighet. Det løftet har vi også: for himlenes rike er deres, sier han. Men midt i trengselen og forfølgelsen er de også lykkelige og glade. Salige. Derfor sier han videre: Gled og fryd dere. At en som forfølges , kan glede seg midt i motgangen, har vi mange eksempler på. Her er ett fra virkeligheten: En predikant hadde møter i ei bygd. Noen venner ba ham komme dit. Men de hadde ikke noe bedehus på stedet. Da gikk predikanten til læreren og ba om å få leie huset noen kvelder. Men læreren hadde liten forståelse for pietisme og jaget predikanten bort med mindre fine ord. Han forteller at han gikk veien tilbake og sang frimodig:

Lover den herre, den mektige konge med ære!

Lov ham, min sjel, og la det din forlystelse være!

Stem opp en sang, salter og harper, gi klang,

Syng for Gud Herren, den kjære.

- Disiplene skulle få merke forfølgelsen på samme måte som profetene i den gamle pakt. Guds folk har vært under de samme kår til alle tider. Satan har alliert seg med verden og svoret hevn. Og den vil komme.

Noe av det samme mente vel Jesus da han flere ganger senere talte om at vi skulle bære vårt kors, Mat. 10, 38.

Paulus taler også om lidelse. Ja, han styrket disiplene og formante dem ved det: Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler, Apg. 14, 22. Han ville liksom forberede dem på det som skulle komme. Han fikk selv erfare det.

I Tessalonika hadde han også sagt klart fra om det som var i vente: «Da vi var hos dere, sa vi til dere på forhånd at vi skulle få trengsler. Slik gikk det også, som dere vet.» 1. Tes. 3, 4. Han var så spent på om de hadde bukket under i trengselen, at han sendte bud til dem, v. 5. Han kunne ikke holde det ut lenger. Han måtte få vite hvordan det var med de troende. Det er det rette og sanne hyrdesinn. Og det kjenner vi litt til: Når noen blir omvendt til Gud, følger vi med hvordan de har det og hvordan det går framover. Da er det stor glede å møte slike igjen etter f. eks. 50 år og høre at de fremdeles tror på sin Frelser.

Dette skjedde også i Paulus sin første tid som misjonær. Mot slutten det siste brevet sitt skriver han: «Og alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt.» 2. Tim. 3, 12. Og straks kan han selv bekjenne: «Jeg har stridd den gode strid, fullendt løpet, bevart troen. Så ligger da rettferdighetens krans rede for meg.» 2. Tim. 4, 7-8.

La oss tenke over dette: de gudfryktige skal bli forfulgt. Når vi merker så lite til det i dagliglivet vårt, er da grunnen at gudfryktigheten er så liten? Men når dette møter oss, har vi lov å følge Paulus’ eksempel i 2. Tes. 3, 11-2: «Brødre, be for oss - - at vi må bli fridd fra vrange og onde mennesker.» 2. Tes. 3, 1-2.

Kanskje vi i kommende dager får bruk for å be den bønnen mer enn nå. Gud hjelpe oss.

Del II.

Martyrer i Bibelen.

Martyrhistorien begynner i Bibelen. Vi finner beretninger om flere martyrer der, både i den gamle og nye pakt. Menneskene i de eldste tider var minst like standhaftige i sin tro som nå. De var villige til å dø – for de så fram til noe bedre. Ordet martyr kommer av det greske ordet «martyria» som blir oversatt med vitne eller «blodvitne». Å vitne er å bekrefte at noe er sant. I vår mening er det å gi sitt liv for sin tro. Det er et sterkt vitnesbyrd. Vi har slike vitnesbyrd i Bibelen og i kirkehistorien. Det er noen av dem vi skal følge nå.

1. Den gamle pakt.

Martyrhistorien begynner på Bibelens andre blad. Den første martyr var

a) A b e l.

Han var Adam og Evas sønn. Det er gått en tid etter skapelsen og herligheten i Edens hage. Adam og Eva hadde syndet mot Gud og blitt utvist fra Guds umiddelbare nærhet i hagen. De hadde fått to sønner, Kain og Abel. Kain var eldst, og han ble bonde mens den andre ble hyrde.

Det gikk noen år. Adam og Eva fortalte dem nok om den lykkelige tida i Edens hage, og fallet og dommen. De hørte nok også om at «kvinnens ætt» skulle knuse slangens hode, 1. Mos. 3, 15. Det er også trolig og naturlig at de talte om offer. Det ble vanlig gjennom hele bibelhistorien senere. Det er også vanlig blant andre folkeslag senere. Noe må de ha hørt og forstått.

En dag går de ut på marken og lager hvert sitt bål på alter av stein. Kain finner noe av det han hadde dyrket. Abel tok et fint lam fra sin saueflokk, slektet det og la det på sitt alter. Det er ikke så sikkert at han hadde dype tanker om dette. Men han forstod kanskje noe: Det handler om en stedfortreder og et offer. 1. Mos. 4.

Da står det: Herren så til dette offeret – han godtok det. Det var et rett offer. Kain forstod at Herren ikke godtok hans offer. Hvordan det skjedde konkret, vet vi ikke. Kunstnere (bl.a von Carolsfeld og G. Dore’) har tegnet/illustrert dette med at røyken av Abels offer steg opp til himmelen mens hos Kain la den seg på jorden.[1]

Gustav Dore’s bilde.

Da ble Kain fylt med hat og vrede. Misunnelsen flammet opp i ham. Dette kunne han ikke tåle. Hvorfor var i hans offer like godt? Han hadde strevet og arbeidet på jorda og fått det til å vokse. Her er han nok bilde på mange som gjør så godt de kan og mener de er like gode som de kristne.

En dag flammet hatet opp igjen da de var ute på marken. Han finner en stokk eller stein og for løs på sin bror og slo ham i hjel. Dermed skjedde det første brodermord og Abel ble den første martyr. Han var uskyldig, men en troende. Slik har det vært med alle senere martyrer. Troen på Gud stod over alt annet. Troen er en mektig kraft i slike tilfeller. Og aldri har visst Guds rike gått fram i slike motgangstider. Derfor er det rett at «martyrenes blod er kirkens sæd».

Det vokser, det vokser Guds rike…

Mange, mange år etter dette møter vi en i Skriften som nesten ble en martyr. Han var bestemt til å då, men unnslapp som ved et under. Det var

b) J o s e f,

Jakobs sønn, 1. Mos. 37. Han var en av de tolv som ble stammen i Israels folk i ettertid. De andre hatet denne broren fordi faren favoriserte ham. Han var «hans alderdoms sønn», og han fikk en ekstra fin kjortel.

En dag hendte noe som gjorde hatet enda verre. Josef hadde en drøm. De var ute på marken på kornåkeren. Plutselig reiste Josefs kornbånd seg og de andre bøyde seg for hans. Da han fortalte dette til brødrene, ble forholdet enda kaldere. Skulle han være konge og råde over dem, tenkte de. Senere fikk han en ny drøm som han fortalte dem: Solen, månen og elleve stjerner bøyde sge end for ham. Heller ikke faren likte denne drømmen. Skal vi bøye oss for deg, under han seg. Etter den dag ble de misunnelige på ham.

En tid etter dette var de elleve brødrene i Sikem og gjette. Jakob sendte Josef av staed for å se hvorledes det var med dem. Da var det at hatet fikk gjennomslag og de bestemte seg for å kvitte seg med ham. «Kom nå og la oss slå ham i hjel og kaste ham ned i en av brønnene. Så vil vi si: Et vilt dyr tok ham. Nå får vi se hva det blir av drømmene hans.»

Men den eldste av brødrene ville spare ham og bare kaste ham levende ned i brønnen. Det ble også gjort. Men en handelskaravane kom forbi. Den skulle til Egypt. Her var en fin anledning til å bli fri drømmeren. De solgte ham for 30 penninger – prisen for en slave. Det var også den prisen som ble gitt for Jesus. Senere viste det seg at drømmen gikk i oppfyllelse.

Josef er bilde på martyrer i senere tid. Han led uskyldig, men slapp fra det med livet. Slik har det gått med mange senere også.

Mange hundre år senere møter vi en annen person i Bibelen som antagelig led martyrdøden. Det er ikke sagt spesielt, men en tradisjon taler om det. Det var profeten

c) J e s a j a (Esaias).

Han var profet i Israel under kongene Ussias, Akas og Esekias i Juda ca. år 740-680 f. Kr.[2] Mange tror at det er han der er henvist til i Hebr. 11, 37. der står det om trosheltene i den gamle pakt bl.a.: «de ble … gjennomsaget … verden var dem ikke verd». Noe sikkert om dette vet vi ikke. Men et apokryfisk skrift (The Ascension og Isaiah – Jesaias’ himmelfart) forteller om det. Det ble skrevet i begynnelsen av det andre århundre e. Kr., og er bevart i en etiopisk oversettelse. Justin Martyr nevner også Jesaja som martyr, han levde ca. 150 år e. Kr.[3]

Jesaja var sønn av Amos (ikke profeten) og skal ha vært fetter til kong Ussias og bodde i Jerusalem. Han begynte sin virksomhet det året kong Ussias døde. Mens han var ung virket bl. a. profetene Amos og Hoseas. Han har kanskje hørt dem preke. Han fikk så et mektig kall fra Gud, kap. 6, og talte i mange år om Gud, «Israels hellige».

I skriftet Jesajas’ himmelfart fortelles at kong Esekias ba sin sønn Manasse om å gi ham Jesajas’ skrifter. Profeten sier at Manasse ikke ville høre og profeterer at Manasse ville gjøre ham til martyr. Jesaja måtte flykte sammen med en del andre profeter til Betlehem og senere til fjellene bak byen. En falsk profet, Belkira, oppdager flukten og anklager ham for Manasse av tre grunner:

Han profeterte at Jerusalem skulle gå til grunne:

Han hadde sagt: Jeg har sett Gud, men se jeg lever;

Han hadde kalt Jerusalem og Judas folk for Sodoma og Gomorra.

Da Jesaja skal lide martyrdøden, tilbyr en seg å berge ham hvis han vil bekjenne at han har profetert falskt. Profetene nekter og blir deretter sagt i stykker med en vedsag. Hele tiden talte han med Den Hellige Ånd. Selv om dette skriftet er apokryfisk og ikke anerkjent som bibelskrift, er det trolig at Jesaja levde i Manasses tid.[4]

Mot slutten av Det gamle Testamentets tid, møter vi enda en martyr, nemlig

d) S a k a r i a s.

Jesus anklager jødene i en tale mot fariseerne at de har slått ham i hjel, se Mat. 23, 35. Man er ikke helt enige om hvem denne Sakarias var. Det kan være profeten Sakarja i GT eller en annen med dette navnet.

I de apokryfiske bøker i GT er også fortalt om martyrer. Makkabeerbøkene forteller om tiden omkring 150 f. Kr. Den verste kongen nå var Antiokus IV Epifanes. Det var strid mellom flere grupper i jødefolket, og det utnyttet Antiokus seg av og handlet etter mønsteret «splitt og hersk».

Han plyndret til slutt templet, brente jødenes hellige skrifter, forbød dem å holde sabbaten og omskjærelsen. I templet lot han brennofferalteret gjøres om til et alter for den hedenske guden Zevs i år 168. Alle som nektet å ofre, ble myrdet. Slik oppstod en hellig krig og forfølgelse mot troende jøder. Mange flyktet da ut i ørkenen og levde «som ville dyr». Det har dessverre skjedd mange ganger med jødefolket, også i vår tid.

Vi siterer noen vers fra den apokryfiske boka 2. Makkabeerbok 6, 1-11:

«I)kke lenge etter sendte kongen ateneren Geron for å tvinge jødene til å vende seg bort fra fedrenes lover og ikke lenger innrette sitt liv etter Guds lover. Han skulle også vanhellige templet i Jerusalem og vie det til «Den olympiske Zevs». Templet på Garisim skulle vies til Zevs, gjestevennskapets beskytter – slik innbyggerne på stedet selv hadde bedt om.

Hardt og utålelig på alle vis var det at ondskapen tok slik overhånd. For hedningene fylte templet med utskeielser og festing; de forlystet seg med skjøger og lå med kvinner inne på det hellige området. De brakte dessuten ulovlige ting inn i templet. Alteret var fullt av avskyelige ofre som lovene strengt forbyr. Det var umulig å holde sabbaten eller å feire de faste høytidene, eller i det hele tatt å bekjenne seg som jøde.

Ved den månedlige feiringen av kongens fødselsdag ble jødene med brutal makt tvunget til å delta i hedenske offermåltider. Og når festen for vinguden Dionysos kom, måtte de gå i festopptog for Dionysos med eføykrans om hodet. Etter forslag fra Ptolemaios gikk det også ut en forordning til de greske byene som lå nærmest, om at de skulle gå fram mot jødene på samme måte og arrangere offermåltider; de som ikke frivillig gikk over til de greske skikkene, skulle drepes.

Alle kunne se at situasjonen var fortvilt. To kvinner ble for eksempel slept i fengsel fordi de hadde latt barna sine omskjære. Spedbarna ble hengt ved mødrenes bryst, og så førte de kvinnene rundt i byen så alle kunne se dem, og styrtet dem til sist utfor bymuren. Andre, som hadde samlet seg i hulene i nærheten for å feire sabbatsdagen i hemmelighet, ble angitt il Fillip, og alle sammen ble levende brent; for de ville ikke sette seg til motverge på grunn av den store respekt de hadde for helligdagen.»

Vi hører om flere andre slike tilfeller. En som ikke ville bøye seg for kongens bud, fikk først avskåret tungen, så flådd levende på hodet, og deretter hogg de føtter og hender av ham mens moren og brødrene så på.

Jødene trodde på den ene sanne Gud, og det ble ikke tålt i den hedenske verden. Slik er det egentlig i alle forfølgelser. Vi kan noen ganger spørre om dette også vil komme til oss. Vi ser nokså klare tegn på at den bibelske lære ikke må tåles. Her må vi være i bønn til Gud for vår egen del – og for de kristne i vårt land og utover hele verden. – Deretter skal vi gå over til den nye pakt.

2. Martyrer i den nye pakt.

Stefanus var egentlig den første martyr i den nye pakt. Men i grenseland mellom den gamle og nye tid møter vi en annen. Det er døperen

a) J o h a n n e s.

Vi skal ikke skrive om hans liv og tjeneste her. Han var forløperen for Frelseren og skulle rydde vei for ham. Her må vi se på ham som martyr.

Hvorfor måtte den kjempen i Guds rike dø? Luk. 7, 28. I Matt. 14 ser vi det. Johannes fikk høre om livet til Herodes. Han var fjerdingsfyrste og leder i landet. Men han hadde sendt hustruen fra seg og lagt sin elsk på Herodias, som var gift med hans bror, Filip. Landets leder levde altså i hor.

En dag gikk han til slottet og sa det rett ut til Herodes: Det er ikke tillatt for deg å leve med Herodias. Du må sende henne fra deg. Gud sier at det er synd.

Da ble Herodes rasende. Kast ham i fengslet, sa han. Og da Herodes hadde fødselsdag, danset Herodias datter for ham. Han ble så betatt at han sa uten å tenke: Spør om hva du vil, og jeg vil gi deg det. Hun gikk til moren som sa: Be om å få Johannes’ hode på et fat. Også hun var beklemt av døperen. Og jenta gjorde som moren sa. Samme kveld ble Johannes halshugget. Martyrblodet rant på grensen av den nye pakt.

Enda en må vi nevne her: nemlig

b) J e s u s K r i s t u s.

Han var egentlig ikke en martyr, selv om han døde som martyr. Jødene hatet ham og ville rydde ham av veien. Det er den ytre, menneskelige årsak til Jesu død. Men den virkelige grunnen til hans død lå dypere. Han var Frelseren som måtte gå i døden for folkets synd og ta den straffen som vi alle fortjente.

De romerske soldatene var bare Guds tjenere langfredag. Jesus måtte dø, for å sone all verdens synd. Det er evangeliets kjerne. Jesus døde martyrdøden som et menneske, men som Guds Sønn døde han som sonoffer.

Langfredag var det egentlig slutt på alle offer på tempelplassen. Jesus Kristus var oppfyllelsen på alle offer der.

Det første blodvitne i kirkens historie var

c) S t e f a n u s.

Han var en av de sju diakoner som menigheten valgte etter pinsedag til å ta seg av de praktiske ting. Han blir i Apg 6 beskrevet som «en mann full av tro og Den Hellige Ånd». Han gjorde undergjerninger og store tegn blant folket, står det.

Det var vekkelse i Jerusalem – «Guds ord hadde framgang, og tallet på disiplene i Jerusalem økte sterkt, og en stor mengde av prestene ble lydige mot troen».

Da begynte også motstanden. En del jøder kunne ikke rolig se på denne utviklingen. De diskuterte med dem. De for med svik og kom med falske vitner mot Stefanus og sa: Hantaler bespottelige ord mot Moses og Gud. Dette menneske holder ikke opp med å tale mot det hellige sted og mot loven. For vi har hørt at han sier at denne Jesus fra Nasaret skal bryte end dette stedet og forandre de skikker som Moses ga oss.

De førte ham fram for det høye råd for å få ham dømt. Ja, de oppegget folket og fariseerne mot ham, og de falt over ham og dro ham av sted til rådet.

Men Stefanus hadde som en engels ansikt da han møtte en falsk anklage. Han fikk likevel lov til å forsvare seg og holdt en lang tale der han beskrev Israels historie og anklaget jødene for mordet på Jesus, Guds Sønn. Slik viste han stor frimodighet. Dette er hans dom over dem:

«Stivnakker som dere er, uomskårne både på hjerter og ører. Alltid står dere den hellige Ånd imot: så gjorde Deres fedre, så gjør dere selv. Har det vært noen profet som Deres fedre ikke har forfulgt? Ja, Dere drepte dem som forut forkynt at den rettferdige skulle komme. Og han har dere nå forrådt og myrdet – Dere som fikk loven ved englers bud, men ikke har holdt dem!» (Lyder Bruns oversettelse.)

Dette var en alvorlig anklage og dom over tidens religiøse ledere. Men han gjorde det i den hellige Ånds kraft, etter Herrens befaling.

Hva skulle skje nå?

Det stakk dem i hjertet, står det. Ja, de skar tenner mot ham.

Ånden var fremdeles med ham.

Og der i Rådet fikk han et glimt inn i selve himmelen. Han så Gud og Jesus ved hans høyre hånd. Dette veldige syn ble for mye for ham og han utbrøt:

Nå ser jeg himlene åpne og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd.

Men dette var gudsbespottelse for de ærverdige jøder: Da skrek de med høy røst og holdt for sine ører, og stormet alle som en inn på ham og drev ham ut av byen og steinet ham.

Her var ingen lovlig rettergang eller domstol. Jødene hadde ikke lov til å dømme noen til døden. Det måtte den romerske myndighet gjøre. Men Kristus-hatet seiret. En hellige mann kan man ikke tåle i en gudløs stat.

Mens steinene haglet mot ham, så han opp mot himmelen og bad: Herre Jesus, ta imot min ånd. En ny stein holdt på å knuse ham. Han falt på kne og ropte høyt: Herre, tilregne dem ikke denne synd!

Og så sovnet han inn.

Jesus selv stod nok ferdig til å ta imot ham og sette martyrkronen på hodet hans. Seierspalmen fikk han også. Den første kristne martyr hadde nådd fram.

Men ved av stod en ung mann, Saulus. Han var enig i det som skjedde (Apg. 8, 1). Han skulle senere selv komme til å lede den neste forfølgelsen i Jerusalem – og tanken var å dra helt til Damaskus i Syria for å fengsle kristne.

Samme dag brøt den ut. Saulus var ivrig i tjenesten – han «herjet menighet,» står det (Apg. 8, 3). Han gjorde et samvittighetsfullt arbeid etter egen tanke: Han gikk inn i hus etter hus og drog ut både menn og kvinner og lot dem kaste i fengsel. Men dette skade ikke menigheten. De kristne flyktet ut av byen og vidt omkring i Judea og Samaria. Og hvor de kom, forkynte de Herrens ord. Dette var et av midlene til å spre den kristne tro. Gud brukte det til vekkelse. Og derfor ble de kristne flere og flere fra dag til dag. Det var i denne tiden det ble vekkelse i Samaria der diakonen Filip forkynte Ordet. Han hadde kanskje rømt dit under forfølgelsen etter Stefanus’ død.

Saulus var ikke fornøyd med å herje i Jerusalem. Han ville videre. En dag går han til ypperstepresten og ber om tillatelse til å dra til Damaskus og undersøke situasjonen der. Kanskje sekten også var kommet dit? Han får brev med seg til synagogene. Det var en slags anbefaling at han hadde lov å undersøke byen. Finner han noen som hører til guds vei, vil han binde dem og føre dem til Jerusalem. Apg. 9,1ff. Han tenkte åpenbart på å stille dem for retten og få dem dømt.

At dette var alvorlig ment, ser vi tydelig av beskrivelsen av ham: Han fnyste fremdeles av trussel og mord mot Herrens disipler. Dette er et kjennemerke på alle forfølgelser senere.

Men det ble ingen forfølgelse i Damaskus. Herren grep inn.

På veien dit ble Saulus til Paulus i egentlig forstand. Og det ble han fordi han møtte Kristus. Det forandret livet hans totalt. En slik makt hadde kristendommens herre. Og han er den samme i dag.

Den nye Paulus skulle ikke fengsle flere. Han skulle tvert om vin ne mange for den Frelser han før forfulgte. Mot slutten av sitt liv skriver han med tårer til den unge Timoteus om sin første tid som Kristus-hater: Meg som før var en spotter og forfølger og voldsmann – men jeg fikk miskunn… 1. Tim. 1, 13.

d) P a u l u s.

Selv om Paulus ikke forfulgte noen mer, skulle han oppleve at han selv ble forfulgt. Gang etter gang der han reiste som misjonær i Asia og Europa møtte han motstand. Det var særlig jødene som var forhatt på denne frafalne «fariseeren».

Allerede på sin første misjonsreis til Antiokia i Pisidia møtte han motstand fra dem, Apg. 13. Jødene spottet og motsa det han talte om. Senere opphisset de folket og de fornemme i byen og «reiste en forfølgelse mot dem og drev dem bort fra sine landemerker». Paulus reiste videre og kom til Lystra. Men det kom noen jøder fra Antiokia og opphisset folket her også. Ja, de slepte Paulus utenfor byen etter at de hadde steinet ham – og trodde han var død.

Men hva forkynte apostelen etter dette? Jo, han formante og styrket de kristne med å si: «Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler».

På sin andre misjonsreis blir han også mishandlet, først i Filippi der han og Silas satt i fengsel, og senere i Tessalonika, Berøa og Korint. Det samme skjer igjen på den tredje reisen i Efesus. Da han senere kom til Jerusalem, møtte han bånd og trengsel der. Der satt han i fangenskap en tid før han ble overflyttet til Cæsarea. I alt var han i fengsel i vel to år i jødenes land, og deretter sendt til Roma for å få sin dom ab keiseren. Også der satt han i fengsel i to år. En tradisjon forteller at han ble fengslet ennå en gang i Roma, og at han led martyrdøden.

Kort før år 44 da kong Herodes Agrippa døde, begynte en ny forfølgelse mot de kristne. Han ville vinne folkets gunst ved det, Apg. 12, 1. Noen av de kristne ble fengslet og mishandlet, mens en av lederne, apostelen

e) J a k o b

ble halshogget. Han var bror til Johannes og en av de tolv. Jødene likte dette, men kirkehistorikeren Evsebius (skrevet omkring år 325 e. kr.) nevner at en ble vunnet for Kristus da han ble ført til retterstedet. Det var en av dem som førte ham dit som ble så beveget i sitt hjerte av at denne rettferdige skulle lide døden, at han straks bekjente at han ville bli en kristen. Sammen ble de så ført bort og halshogget.

Vi vet ikke mer om ham og hans død. Men Herodes fikk blod på tann da han så at jødene ble glad for dette. Derfor tok han også Peter og satte ham i fengsel. Men Herren hadde andre planer med ham og fridde ham ut på underfull vis.

Fox (d. 1587) forteller imidlertid om en annen martyr kort etter at Festus hadde sendt Paulus til Roma. Det var Jakob, Jesu bror. Jødene overfalt ham mens han var i Jerusalem og ville han skulle fornekte sin tro på Kristus som jo var hans bror. Men han vitnet for alt folket at Jesus var Messias Guds Sønn og verdens Frelser.

Egesippus

beskriver dette slik: Da mange av de fremste i folket trodde på Kristus, ble de skriftlærde og fariseerne urolige. De samlet seg derfor og sa til Jakob: Vi ber deg om å beherske (styre) folket for de tror på Jesus som om han var Messias. Vi ber deg om å overtale folket så de ikke blir bedratt. De satte ham på templets brystvern, og han sa med høy røst: Spør dere meg om Jesus, Menneskesønnen, han som sitter ved Guds høyre hånd i himmelen og skal komme i himmelens skyer? Mange begynte da å ære Gud og sa: Hosianna i det høyeste til Davids sønn … Fariseerne kastet ham da ned fra tårnet og kastet stener på han for han var ennå ikke død. Men han snudde seg, falt på kne og sa: Å, Herre Gud, Fader, Jeg ber deg at du må tilgi dem for de vet ikke hva de gjør.

Josefus forteller også om dette, og Evsebius har en lengre beretning om det.[5]

Vi kommer ikke bort fra at det var jødene som i begynnelsen forfulgte de kristne. Men vi ser også at det var enkelte ledere, fariseerne, som var opphavet til det. Og en folkemengde er ofte lett å lede i slike tider med opprør og mye følelse blant folk. Men det gjelder ikke alle. Vi ser at jødiske prester ble troende og fariseere, f. eks. Nikodemus. Og vi skal heller ikke dra direkte linjer mellom dette og det jødiske folk i dag. De har selvsagt ingen skyld i det. Og blant alle folk kan det oppstå Kristus-hat i gitte situasjoner.

Del III.

De første store forfølgelser. Del A.

Dette er den første store martyrtiden – før kalt De ti forfølgelsene. Etter aposteltiden begynner en lang og tornefull tid for kirken. Den er blitt kalt »martyrtiden» av kirkehistorikere. Og det er sikkert rett. Aldri før hadde kirken opplevd noe lignende. Tusener av levende kristne ble slåt i hjel eller kaste for ville dyr. Den første «undergrunnskirken» oppstod og katakombetilværelsen begynte. Martyrblodet brant og vitnet om den allmektige Gud. Himmelen hørte ropet.

Vi kan altså dele denne tiden inn i ti store avsnitt med forfølgelse. Det er en gammel inndeling som er praktisk å følge.[6] Den forteller oss blant annet at det var ikke en sammenhengende forfølgelse i denne tiden. Det kunne være perioder da det var ganske stille og de kristne fikk dyrke sin Gud i fred. Og samtidig med motstanden ser vi andre ting som skjer, f. eks. kirkens vekst og lærestrid.

Men det blusset opp ny motstand flere ganger. Til en viss gard henger det sammen med keiserne. Det var i stor grad de som bestemte over folks skjebne. Dette trekket ved martyrtiden er viktig. Det var sjelden enkeltpersoner eller små grupper som forårsaket forfølgelse. Det var lederne. Ut fra den synsvinkelen kan en også forstå at de kristne ville ha et bedre forhold til staten. At det noen ganger kunne gå på bekostning av f. eks. læren, er en annen sak. Om vi drar paralleller til vår tid, vil vi se at det samme skjer igjen. Det er folkets ledere – menneskelig talt - som avgjør mye av kirkens skjebne. Dette var tilfelle i Hitlers Tyskland så vel som i Maos Kina og i Sovjet. Slik er det også med Islam og land der den er toneangivende.

Her vil vi regne martyrtiden fra den første forfølgelse under keiser Nero år 64 e. Kr., til Konstantin den stores tid da forfølgelsene foreløpig slutte år 313.

Et viktig trekk skal vi ta med nå: Det ser ut som at forfølgelsene økte i intensitet med årene. Det begynte med korte og spredte forfølgelser under keiserne Nero og Domitian. De første var også lokale forfølgelser. Senere ble de mer systematiske og omfattet hele Romerriket til det kulminerte i keiser Diocletians tid.

Vi kjenner mange navn fra denne tiden. Men vi vet ikke hvor mange som ble henrettet for Jesu skyld. I tidligere tider ble kanskje tallet overdrevet en del. Ivar Welle sier at tallet er lite (ca. 10 000) sammenlignet med de mange kjettere som pavekirken i Middelalderen sendte i døden, eller med de kristne som tyrkerne myrdet omkring 1900 eller de millioner som ble drept i konsentrasjonsleirer og gasskamre i den siste verdenskrigen.[7]

Av de mange tusen som døde for sin tro, kan vi bare ta med noen ganske få. Vi har heller ikke dokumentasjon for alle. Men Gud kjenner dem, og det får være nok for oss her.

1. Keiser Nero . den første forfølgelsen.

Den første store forfølgelse etter aposteltiden kom under keiser Nero. Han var visstnok et umenneske av de sjeldne, som bl.a. drepte sin mor og bror. I tillegg skal han ha sparklet sin hustru så hun døde. Men da fant han straks en annen.

Men hans største ugjerning var sikkert mot de kristne. Og grunnen var den veldige brannen i Roma år 64 e. Kr.

Roma var på denne tiden verdensbyen og rikets hovedstad. Den hadde minst 1, 2 mill. innbyggere og bortimot 50 000 hus (leiligheter).[8] De fleste av disse var leiekaserne med flere etasjer. Vi kan tenke oss inn i katastrofen når brannen raste i dette veldige området, og menneskemassene flyktet for massene.

Den 19. juli brøt brannen ut og varte i 6-8 døgn. Da lå omkring 2/3 av den stolte byen i aske. Mange mennesker var sikkert også strøket med i flammehavet. Noen ble innesperret i de øverste etasjsene, mens andre ble drept da husene raste sammen. Keiserens elv stod på taket av slottet sitt som tilskuer – og sang et dikt om Trojas brann.

Nå begynte ryktene å svirre: Hadde Nero selv satt på brannen? For han ville bygge seg en større og vakrere by. Eller ville han bygge seg et større slott? Det gjorde han også, et veldig palass med elfenbenstak og gullpryd over alt.

Men Nero ville ikke ha skylden på seg. Han måtte finne en syndebukk. Det fant han i en merkelig sekt som var kommet fra Østen – de kristne. De hadde ord på seg for å drive med merkelige skikker på møtene sine. Bl. a. mente folk at de slaktet små barn og spiste dem (dvs. i nattverden). Det verste med dem var at de ikke ville tilbe Romerrikets guder. Dette måtte han straffe!

De kristne hadde satt på brannen, sa Nero. Derfor måtte de drepes. Slik begynte antagelig den første forfølgelsen De led uskyldig. Mange ble nå dømt til døden og henrettet på grusomme måter. Om dette sier den romerske historieskriveren Tacitus:

«Verken menneskelig virksomhet eller keiserens gaver eller forsoning av gudene kunne kvele det vonde ryktet. For å få ende på folkesnakket, skjøt Nero skylden over på andre. Især straffet han på de mest utsøkte måter de mennesker som er forhatt for sine skjenselsgjerninger, og som kalles kristne. Disse folk kalles så etter Kristus som i Tibers regjeringstid ble henrettet under landshøvdingen Pontius Pilatus. Således ble denne forferdelige overtro utryddet i øyeblikket. Men senere brøt den ut igjen, ikke bare i Jødeland hvor den først er oppstått, men også her i hovedstaden hvor alt avskyelig og skammelig strømmer sammen fra alle kanter og finner tilhengere. Først grep man dem som tilstod at de var kristne, så tok man etter deres angivelse en mengde andre. De ble overbevist ikke bar så meget om brannstiftelse som om hat til menneskeslekten. Man nøyde seg ikke med å drepe dem, men hadde også moro med dem. Noen ble sydd inn i dyreskinn og revet i stykker av hunder, andre ble korsfestet, atter andre viklet inn i brennbart stoff. Og når dagen var omme, måtte de lyse om natten. Nero åpnet sine hager for dette skuespill og lot oppføre kampleker i sitt sirkus der. Der så man at han blandet seg med allmuen, kledd i en vognstyrers drakt, ellers elv kjørte en vogn. Men dette førte til at man følte medlidenhet med disse menneskene, skjønt de var skyldige og fortjente å behandles med ytterste strenghet. (Trodde de.) Man tenkte nemlig at de ikke måtte lide døden til alle vel, men for å mette en eneste manns grusomhet.»

De kristne ble i sannhet til et skuespill for verden i denne tiden. Ute i den mørke natten lyste de som levende fakler i Neros hage oppover innkjørselen til slottet. Keiseren ordnet med musikk og trommer for å overdøve skrikene fra martyrene. De var tross alt mennesker.

Forfølgelsen var kort og lokal. Det ser ut til at den bare omfattet byen Roma. Hvor mange som fikk martyrdøden denne sommeren og høsten vet vi ikke. Få var det sikkert ikke. I denne verdens byen hvor Peter og Paulus hadde virket, Hadde trolig mange tatt imot troen. Nå var menigheten redusert, men ikke knust.

Blant de mange som ga livet, var også Peter og Paulus, skal vi tro en gammel legende. Det står også i et av de apostoliske fedrenes brev, 1. Clements brev, kap. V. Det er skrevet i Roma omkring år 96 e. Kr. Der står bl. a.: «Peter led gjennom urettferdig misunnelse, ikke bare en eller to, men mange besværligheter. Til slutt led han martyrdøden og drog til herlighetens sted. Også Paulus fikk lønnen etter å ha vært kastet i fengsel sju ganger, tvunget til å flykte og så steinet. Etter å ha preket både i øst og vest, fikk han det strålende rykte som var uverdig hans tro. Han hadde forkynt rettferdighet til hele verden og kommet til den ytterste grensen i vest (trolig Spania), og så lidd martyrdøden under prefektene (romersk embetsmann). Slik ble han flyttet fra verden og gikk til det hellige sted, etter at han hadde bevist at han var et slående eksempel på tålmodighet.»

I det samme brevet tales også om to kvinner som ble martyrer, Danaids og Dircæ. En mener at også disse ble martyrer under Nero.

En legende forteller at Peter ble satt i fengsel i Roma. En natt flyktet han og kom utenfor bymuren, på Appia-veien. Der møter han Jesus i et syn. Jesus kommer mot ham med et kors på ryggen. Peter spør forundret: «Domine, quo vadis??» (Herre, hvor går du hen?) Da svarer Jesusw: «Romam iterum crucifigi» (Til Roma for å korsfestes igjen). Da snudde Peter om og overga seg til forfølgerne. Da han skulle korsfestes, ba han om å bli korsfestet med hodet ned. For «jeg er ikke verdig til å dø på samme måte som min Mester». Korset sto visstnok på Vatikanhøyden – der Paven holder til nå..

Paulus var romersk statsborger og ble derfor halshogget utenfor byen, ved Via Ostia. En romersk statsborger kunne ikke korsfestes.

Den forhatte keiseren begikk selvmord fire år etter, bare 31 år gammel. Men han hadde satt merke etter seg for alltid. De kristne husket ham og mange trodde at han skulle oppstå fra de døde en gang. Slik er han blitt identifisert med den kommende Antikrist slik er det er fortalt om i Johannes Åpenbaring. Se Åpb. 17, 9-11 og 2. Tes. 2, 4.

2. Keiser Domitian - den andre forfølgelsen.

Den neste store forfølgelsen kom 30 år senere, i år 96. I denne mellomtiden hadde de kristne hatt fred i Romerriket. Det var sikkert en rik misjonstid da menigheten økte fra år til år. En vekkelsens tid i Guds rike. Hvis den hadde stått stille, ville trolig ikke en romersk keiser brydd seg om dem.

Den nye keiseren begynte som en mild mann, men ble stadig verre. Han ble mistenksom og grusom. Ingen kunne tale fritt i hans rike. Særlig var han nøye med seg selv og den stilling han hadde. Til slutt krevde han å bli tilbedt som gud. Som tittel på seg selv satte han «Dominus et Deus» (Herre og gud). Alle som ble mistenkt for å ta makten fra ham, ble utryddet. Særlig tok han livet av mange jøder – «alle som kunne bli funnet av Davids ætt ble slått».[9] Han var redd profetien om kongen som skulle komme!

Grunnen til denne forfølgelsen av de kristne var bl. a. at keiseren blandet sammen jøder og kristne.[10] Han påbød bl. a. at den jødiske tempelskatten skulle betales til keiserdyrkelsen. De kristne nektet å bære med på det. De så det som avgudsdyrkelse og ville selvfølgelig ikke adlyde Romerstaten når dette gikk mot Kristi lov og evangelium. De kristne ventet jo Romerrikets undergang ved Kristi komme. Derfor levde de intenst i forventningen om Jesu gjenkomst. Dette har ofte vært styrken i trengselstider.

Om det var tilbedelse kongen krevde, eller bare ære, er vel noe uklart. Dette hang sammen med den romerske religion og keiseren. Han ble æret som leder av staten – også etter sin død. De æret ikke bare personen, men også hans «genius», dvs. Skytshelgen[11]. Men hver mann hadde sin genius, og mange ble forvirret av dette. De kristne valgte i alle tilfelle å nekte. Så brøt forfølgelsen ut. De kjente bare èn Gud – i himmelen.

Forfølgelsen ble kort, men voldsom. Mange kristne ble drept både i Roma og ellers i Italia. Men noe videre ut over dette kom visst ikke denne forfølgelsen. Det skal likevel være i denne tida at apostelen Johannes ble forvist til øya Patmos for evangeliets skyld. Det er vel også om denne forfølgelsen at noen av sendebrevene i Åpenbaringen handler. Vi tenker da særlig på menigheten i Smyrna som fikk denne hilsen:

«Frykt ikke for det du skal lide. Se, Djevelen skal kaste noen av dere i fengsel for at dere skal prøves. Og dere skal ha trengsel i ti dager. Vær tro inntil døden, så vil jeg gi dere livsens krone.» Åp. 2, 10.

Blant de som måtte dø, var keiserens fetter, Flavius Clemens. Han hadde vært konsul og ble henrettet i år 95. Hans hustru, Domisilla, ble forvist til ei øy. Biskopen i Jerusalem, Simeon, ble pint og plaget og til sist korsfestet. Og mange andre opplevde det samme. Lidelsene var ubeskrivelige og uforståelige for oss. Keiseren var ikke fornøyd med at de kristne bare døde, måten de døde på var vesentlig. De mest utsøkte midler ble nå tatt i bruk, som: korsfestelse, brenning, ville dyr, fengsel, hudstryking, de ble stekt på rist og mye mer. Da de var døde, ble likene lagt i hauger som ble bevoktet av hunder, slik at de kristne ikke skulle få begrave sine kjære.

***

Apostlene

Alle apostlene var innen denne tid døde, med unntak av Johannes. Han døde antagelig nærmere år 100. Han var visstnok den eneste apostelen som ikke ble martyr. Om de andre forteller legender at de døde for sin Frelser – på denne måten (uten at det kan bekreftes). Her er noen av dem:

a) Tomas prekte evangeliet for partere, medere og i Persia. Han kom trolig like til India og grunnla og menighet der. Til slutt ble han gjennomskutt av piler i Calamina. Det finnes fremdeles egn gruppe kristne i India som kalles «tomas-kristne». De tror at de stammer fra Tomas’ forkynnelse. (Jeg har selv vært på det stedet der de mener han ble drept, på en høyde utenfor Madras i sør-øst-India. Dette er vanskelig å bevise historisk.

b) Simeon Seloten skal ha reist til Vest-Afrika, Mauritania, hvor han ble korsfestet.

c) Judas, Jakobs bror, prekte i Mesopotamia til han ble drept i Berito.

d) Simeon, Alpheus’ sønn, skal ha vært biskop i Jerusalem, men ble korsfestet i en by i Egypt.

e) Bartolomeus skal først ha foprkynt evangeliet i India og oversatt Matteus-evangeliet til deres språk før han kom til Albania. Her ble det fordølgelse. Da de fikk tak i ham, ble han først slått ned med staver, deretter korsfestet og til slutt flådd og halshogget.

f) Andreas, Peters bror, forkynte Guds ord flere steder, bl. a. på krim i Sør-Russland. Han ble imidlertid korsfestet i Patræ i Hellas. Flere historier fortelles om ham. Guvernøren forbød ham å tale og lære om Jesus og hans kors. Hvis han gjorde det, skulle han selv bli korsfestet. Andreas svarte at han ville ikke ha preket om herligheten og æren ved korset om han hadde fryktet korsets død. Da ble han dømt til døden. Han stod helt stille da de forberedte korset for ham. Før han ble spikret fast, sa han: Å, kors, velkommen … Jeg kommer til deg med glede og et villig sinn… Jeg er en disippel av ham som hang på deg. Jeg har alltid elsket deg. Å, kors, ta imot en Kristi disippel. Må han motta meg ved deg, han som gjenløste meg da han døde på deg. Du herlige kors som mottok skjønnhet og ære av Kristi legeme, ta du imot meg…

Hans kros var visstnok formet som en stor X, det kalles for et Andreas-kors.

g) Om Matteus er også fortalt mange ting. Foxe mener at mye av dette er oppdiktet lenge etter av den katolske kirke for å understøtte noe av deres dogmer, f. eks. at Matteus skulle ha forbudt nonnene å gifte seg. Legender forteller at han reiste som misjonær til Etiopia, og han ble myrdet mens han en gang feiret nattverden.

h) Mattias talte til jødene, men ble til slutt steinet og halshogget.

i) Filip ble korsfestet og steinet i Hierapolis i Frygia (Lille-Asia).

3. Keiser Trajan - Den tredje forfølgelsen.

De kristne fikk være i fred i ett år etter Domitians forfølgelse. Det var under keiser Nerva. Men i år 98 kom Trajan på\ tronen i det veldige Romerriket. Og med ham utbrøt en ny forfølgelse.

Likevel er Trajan en av de gode keiserne i Rom. Han ble også kalt «Fedrelandets Far». I sin iver for dette landet ville han bevare og verge den gamle religionen. Da skulle alle hemmelige selskap forbys,,, og dette rammet de kristne på en særlig måte. Deres nattverdmøter, agape, var medlemsmøter der hedningen ikke hadde adgang. Keiseren så derfor på dem som en illegal religion. Men han kan ikke ha betraktet dem som farlige, for han kom aldri til å drive systematiske undersøkelser. Bare når de kristne ble anklaget av andre, ble de dømt.

Blant de kristne som døde i denne perioden, var Simeon, Jesu fetter. Han var biskop i Jerusalem og ble korsfestet i år 107, 120 år gammel.

Ignatius

En annen martyr i denne tida var Ignatius, den andre biskopen i Antiokia. Han ble ført til Roma og kastet for de ville dyr i år 110. My er blitt fortalt om ham. Han skal f. eks. ha vært det barnet som Jesus stilte fram for disiplene og sa: Uten at dere omvender dere og blir som barn, kommer dere ingenlunde inn i himlenes rike. Derfor, den som gjør seg liten som dette barn, han er den største i himlenes rike. Mat. 18, 1-6.

Ignatius ble ført som fange under bevoktning av ti soldater til Roma. De reiste da gjennom Lille-Asia, og han styrket disiplene hvor han kom. På denne reisen skrev han sju brev til menigheter og ett til biskop Polykarp. I disse forteller han om sitt forestående martyrium og om sine egne tanker. Dette lærer oss mye om en martyrs sinn og tanker.

I Smyrna skrev han et brev til menigheten i Efesus. Der sier han bl. a.: «Disse ting foreskriver jeg dere, ikke som om jeg var noe ekstra, for jeg er bundet til hans navn, og jeg er ikke ennå fullkommen i Kristus Jesus. Men nå begynner jeg å lære, og jeg taler til dere som disipler sammen med meg.» (Kap. 1, 10).

Hans rikeste brev er utvilsom brevet til romerne, det er også skrevet i Smyrna. Her åpner han sitt hjerte helt for leserne: «Be bare for meg at Gud må gi meg både indre og ytre styrke så jeg ikke bare kan si, men ville være en kristen; at jeg ikke bare må bli kalt en kristen, men bli funnet som kristen. (kap. 1, 10). Jeg skriver til menighetene og tilkjennegir for alle at jeg er villig til å dø. Jeg bønnfaller dere om ikke å vise for stor godvilje mot meg. La meg bli mat for de ville dyr. Ved det kommer jeg fram til Gud. For jeg er Guds hvetekorn, og jeg skal bli malt mellom de ville dyrs tenner så jeg kan bli et rent brød for Kristus. Lokk dyrene på meg så de kan bli min grav, og ikke levn noe av mitt legeme, slik at jeg ikke blir til besvær for noen når jeg er dø. Da skal jeg bli Jesu Kristin disippel i sannhet når verden ikke skal se så mye på mitt legeme. Be derfor til Kristus for meg at jeg ved dette kan bli gjort til offer for Gud… Hvis jeg skal lide, blir jeg Jesu Kristi frigjevne og oppstår som fri mann i ham. Og nå, da jeg er i lenker, lærer jeg å ikke begjære noe jordisk og forfengelig… Nå begynner jeg å bli en disippel.» (Kap. 2, 1-7. 12).

At han virkelig lengtet til martyriet, er tydelig. I brevet til Smyrna, skrevet litt senere fra Troas, sier han: «Jo nærmere jeg er sverdet, jo nærmere er jeg Gud. Når jeg kommer til de ville dyrene, kommer jeg til Gud.» (Kap. 2, 6).[12]

Da Ignatius kom til Roma, fortelles det at han fikk komme fram for keiseren. Der ble han dømt til døden. Om dette er historisk riktig, vet vi ikke. Heller ikke vet vi hvor han led døden. Kanskje det skjedde i det berømte Colosseum eller i Circus Maximus der de ville dyr rev ham i hjel. Det skjedde omkring år 110.

Denne Guds mann hadde lært det samme som Paulus: Det er mye bedre å være med Kristus enn å leve på jorden. For døden er en vinning. Fil. 1, 21-23.

I året 112 ble det berømte reskriptet utstedt av keiser Trajan. Der ble det vedtatt at de kristne ikke skulle oppspores, men bare straffes om de ble anmeldt. Bakgrunnen for dette var at stattholderen i Bithynia, Plinius d. y. sendte brev til keiseren med forespørsel om hva han skulle gjøre med de kristne. Disse var nå blitt så tallrike at de hedenske templer bstod nesten forlatt! Plinius skriver bl. a. i et langt brev:

«Mine herre. Jeg har for vane å skrive til deg om alt som jeg er i tvil om. For hvem er bedre skikket til rette på min nølen og uvitenhet?

Jeg har aldri vært til stede når de kristne dømmes. Derfor kjenner jeg ingen sidestykker angående spørsmålet om straff eller undersøkelsens natur. Jeg har vært litt i tvil om det gjøres noe skille med hensyn til alder, eller om de unge behandles likt med de gamle…

Til nå har dette vært min måte når kristne blir brakt til meg. Jeg har spurt de anklagede selv om de er kristne. Hvis de sier Ja, spør jeg dem for andre og tredje gang og advarer dem mot straffen. Hvis de fastholder sin tro, beordrer jeg dem til å dømmes. Senere … ble et anonymt brev lagt fram for meg som inneholdt mange navn. Noen av disse nektet at de var kristne. På min ordre tilba de ditt bilde. De forbannet også Kristus.

Og da jeg har hørt at virkelig kristne ikke kan tvinges til å gjøre slike ting, anså jeg at folk som gjorde det, skulle bli fri…. Av dette er det lett å se at mange mennesker kan fornekte kristendommen om anledning gis.»

Og hva svarer keiseren?

«Min kjære Gajus Plinius Secundus. Du har fulgt den rette praksis ved å velge de tilfeller som blir bragt fram for deg som kristne… De må ikke oppsøkes. Hvis de blir anklaget, må de straffes, om ikke noen fornekter at han er en kristen og gir bevis på det ved å påkalle våre guder…. Anonyme dokument som legges fram for deg skal du ikke vise noen oppmerksomhet i det hele tatt. Det er meget dårlig og ganske uverdig den tid vi lever i.»[13]

Disse brev gir oss et ganske godt innblikk i stillingen på den tid. Vi møter en keiser og hans hærfører som begge er i tvil om hvorledes de skal behandle de kristne. De velger en human vei – Det er ikke tale om direkte forfølgelse som på Neros tid. Men vi ser også at det fantes navnkristne –mange kunne lokkes til å fornekte Jesu navn. Da forsvinner noe av «romantikken» over martyrtiden: skaren av fornektere var kanskje ikke så rent liten. De var ikke plantet i djup nok jord. Slik vil det vel også gå i den siste martyrtid. Og hva hadde skjedd om den kom til oss nå?

Men det var en del som måtte lide martyrdøden under Trajans tid. Noen anga dem, og etter keiserens befaling ble de dømt. Mange tusen fikk sikkert martyrkronen i disse årene. En av dem var også Phocas, biskop i Pontus. Han nektet å ofre til guden Neptun på Trajans befaling. Han ble derfor kastet i en varm kalkovn og deretter i et bad som endte hans liv.

---

I året 117 døde Trajan og Hadrian ble keiser. Også i hans tid var det noen forfølgelser. Foxe nevner flere. Zenon var en av dem. Han var adelsmann i Roma og ble drept for sin tro. Sammen med han skal 10203 andre kristne ha lidd martyrdøden. Ti tusen skal ha blitt korsfestet på et fjell. De fikk tornekroner på hodet, og soldatene stakk dem i siden med et skarpt sverd slik de hadde gjort med Jesus. Tallet synes svært høyt.

Eustachius var offiser hos Hadrian. Da han kom hjem etter en krig mot barbarerne, møtte keiseren ham og ville føre ham i triumftog inn i Roma. Men først skulle han ofre til guden Apollo. Men Eustachius nektet dette da han var en kristen. I Roma led både han, hans hustru og deres barn martyrdøden.

Faustinus og Jobita måtte gjennomgå forferdelige lidelser før de døde. En av dem som så dette, ble grepet av deres tålmodighet og godhet i smertene. Han ropte ut så mange hørte det: «I sannhet. Stor er de kristnes Gud!» Straks ble han grepet og ført bort til døende. Og sammen med dem gikk han trolig inn i herligheten.

Symphorissa var hustru til Getulus, en martyr. Hun hadde sju barn. Først ble hun slått og pisket og deretter hengt opp etter håret. Til slutt ble en stor stein bundet til henne, og så kastet de henne hodekuls i elva. På samme måte gjorde de med barna hennes. Slik fikk disse ære sin Meste3r.

Det var også i Hadrians regjeringstid at jødeopprøret i Jerusalem og Judea fant sted. En fanatisk patriot, Simon, mente han var det kommende Messias. Han samlet en hær og gjorde opprør. Keiseren sendte Julius Servus til å slå ned opprøret, og 50 000 jøder ble drept og blant dem Simon, kalt Bar-Kochba. Det var etter dette at Jerusalem fikk navnet Æliopolis eller Ælia, etter keiseren som også ble kalt Ælia. På tempelplassen ble reist et tempel for guden Jupiter. Jødene fikk ikke lenger adgang til denne byen – bare kristne og hedninger. Dette var i år 135 e. kr. Det skulle gå 1832 år før jødene fikk byen igjen, selv om det hadde bodd jøder der også før.

I året 138 ble Antonius Pius hersker. Skjønt han var en rolig og stille mann, så han med ublide øyne på de kristne. Han ville heller at den gamle religionen ble styrket. Om det ikke ble satt i gang noen direkte forfølgelse i denne tida, led en del døden for sin tro.

Polykarp

Ett av blodvitnene var den kjente biskop Polykarp. Han var kirkens leder i Smyrna i Lille-Asia, også kjent fra Åp. 2, 8-11. Noen led martyrdøden der.

I år 155 brøt det ut en stor forfølgelse der. Først ble en ungdom, Germanikus, tatt. Stattholderen forsøkte å overtale ham til å fornekte Kristus også da han stod ansikt til ansikt med løven på arenaen. Men Germanikus var fast i sin tro – han sprang mot løven og ble revet i stykker. Folket ble ville av raseri og de ropte: Hent Polykarp!

Den gamle Polykarp hadde vørt apostelen Johannes’ venn og kanskje hans disippel. Da han forstod at de ville ta ham, bestemte han seg til å flykte til en bondegård i nærheten. Hele dagen ba han for de kristne i hele verden. Tre dager før han ble fengslet, så han et syn: Hodeputen hans stod i flammer. Da sa han: Jeg kommer til å bli brent levende.

Hedningene fortsatte å lete etter ham, og Polykarp flyttet til en annen gård. En trell røpet hvor han var, og om kvelden fant de ham mens han sov.

Det som nå hendte er dramatisk, og vi kjenner det fra et brev som menigheten i Smyrna sendte til de kristne i Filomelion og fortalte om forfølgelsen. Brevet fortsetter:

Nå tok de trellen med seg og dro av sted en fredag ved ettermiddagstid. Soldater og ryttere med sine vanlige våpen, som om de dro ut mot en røver. Senere på kvelden kom de dit Polykarp var og fant ham sovende i et rom ovenpå i huset. Han kunne ha rømt til et annet sted, men han ville ikke. «Guds vilje skje,» sa han. Da han hørte de var der, gikk han ned og talte med dem. Alle som var til stede, undret seg over hvor gammel han var og hvor modig han var, og at det kunne ha slik hast med å fengsle en mann som var kommet så langt opp i åra.

Han bød at det straks skulle bli satt fram mat og drikke til dem, alt det de ønsket, og ba om å få en time til å be utren at de forstyrret ham. De ga han lov til det, og han stod og ba, fylt med nåde fra Gud, slik at han ikke kunne tie i to timer. De som hørte det, ble redde, og mange av dem angret på at de var dradd ut til en så gammel, ærverdig mann.

Da han nå hadde sluttet bønnen sin, og han hadde husket på alle dem som han hadde møtt i livet, både store og små, høye og lave og hele den alminnelige kirke i verden, da var timen kommet da han måtte fare, og de satte ham på et esel og de førte ham inn i byen.

Det var på den store sabbatsdagen. Og høvedsmannen Herodes og hans far, Niketas, møtte ham og tok han opp i vognen sin og satt ved siden av ham og søkte å overtale ham og sa: Hva galt er det nå om du sier: Cæsar er herre, og ofrer og gjør det som hører med – og så redder livet ditt? Først svarte han dem ikke. Men da de holdt ved med sitt, sa han: Jeg vil ikke gjøre det som dere råder meg til. Da ga de opp og overtale ham, og så kastet de ham ut av vognen så hårdt at han slo seg på leggen da han falt. Men han snudde seg ikke, bare gikk fort og frimodig fram som om intet var hendt. De førte ham til arenaen. Der var det et slik ståk av folk at det ikke var råd å høre manns mål.

Da Polykarp steg inn på arenaen, kom det en røst fra himmelen: Vær sterk, Polykarp, vær en mann! Og ingen så den som talte, men de av vennene som var til stede, hørte røsten.

Samtale med Polykarp:

Så førte de ham fram på plassen, og det ble et veldig ståk blant folk da de hørte at det var Polykarp som var tatt til fange. Da han ble ført fram, spurte prokonsulen om han var Polykarp. Han bekreftet det. Da prøvde prokonsulen å få ham til å fornekte sin tro, idet han sa: Ta hensyn til alderen din! Og annet slik som de pleier å si: Sverg ved Cæsars genius, anagre og si: Ned med de gudløse!

Men Polykarp så djervt ut mot dem og sa: Ned med de gudløse!

Prokonsulen trengte inn på ham og sa: Avlegg eden, så skal jeg frikjenne deg. Forbann Kristus! Da sa Polykarp: I 86 år har jeg tjent ham, og han har aldri gjort meg noe ondt. Hvordan kan jeg da forbanne kongen min, han som har frelst meg?

Men prokonsulen fortsatte og sa: Sverg ved Cæsars genius. Da svarte Polykarp: Dersom du innbiller deg at jeg skal sverge ved Cæsars genius, som du sier, og later som om du ikke vet hvem jeg er, så skal du få vite det med greie ord: Jeg er kristen. Hvis du vil høre den kristne lære3, så gi meg en dag og hør.

Prokonsulen sa: Overtal folket! Polykarp svarte: Deg skulle jeg holde verdig til et ordskifte, for mvi er blitt opplært til å vise ære overfor myndigheter som er innsatt av Gud, hvis det da ikke skader oss. Men disse her regner jeg ikke verdige til at jeg skulle holde noen forsvarstale for dem.

Da sa prokonsulen: Jeg har villdyr, jeg skal kaste deg for dem hvis du ikke vender om. Polykarp svarte: Kall på dem. For vi har ikke lov til å vende om fra det gode til det onde, Men det er rett å vende om fra ondskap til det som rett er.

Prokonsulen tok igjen til orde: I fall du ringeakter villdyrene, så skal jeg la deg fortære av ild, dersom du ikke vender om. Polykarp svarte: Du truer med ilden som brenner en stund og snart slokner. For du kjenner ikke den ilden som venter de gudløse ved den kommende dommen og den evige straffen. Men hvorfor nøler du? La det skje som du vil.

Prokonsulen sendte nå herolden midt ut på arenaen og lot forkynne tre ganger: Polykarp har bekjente at han er en kristen. Da skrek hele mengden av jøder og hedninger: Denne mannen er det som er lærer for Asia, far for kristne, hanødelegger gudene våre, han har lært mange å holde opp med ofring og gudsdyrkelse. Og da de hadde ropt dette, skrek de og ba asiachen Filipp at han skulle slippe en løve løs på Polykarp. Men han sa at han ikke hadde høve til å gjøre det fordi det var slutt på jaktleken. Da satte de i med å rope alle sammen at de skulle brenne Polykarp levende.

Dette gikk for seg meget fort, på kortere tid enn det tar å fortelle det. Straks brakte folkemengden sammen ved og risknipper fra verkstedene og laugene, særlig var jødene ivrige til å hjelpe til.

Da bålet var gjort i stand, la Polykarp av seg alle klærne sine, løste beltet og forsøkte også ta av seg skoene sine.

Da de ville nagle ham fast, sa han: La meg stå slik. Han som gir meg kraft til å tåle ilden, han vil også la meg få kraft til å stå urørlig på bålet uten den sikkerhet som naglene gir dere.

Derfor naglet de ham ikke fast, bare bant ham. Han la hendene på ryggen og lot seg binde, som en edel vær av en stor hjord til et offer, et heloffer, velbehagelig for Gud.

Han så opp mot himmelen og sa: Herre, allmektige Gud, far til Jesus Kristus, den elskede og velsignede sønne din. Han har latt oss få kjenne deg, Gud, for engler og makter og for hele skapningen og for de rettferdiges ætt, de som lever for ditt åsyn. Jeg priser deg, fordi du har holdt meg verdig til denne dagen og denne timen, verdig til å være blant dine vitner, drikke Kristi kalk og oppstå til evig liv med kropp og sjel i Den hellige Ånds udødelighet.

Da han hadde sagt amen og sluttet bønnen sin, satte bødlene ild på bålet. Vi som det var gitt å se, vi fikk se et under og vi er blitt spart så vi kan fortelle andre om det vi så. For ilden tok skikkelse av et kammer og den stod omkring martyrens kropp som et seil som var fylt av vinden.

Da nå de lovløse mennene til slutt så at kroppen hans ikke kunne bli fortært av ilden, ga de bøddelen ordre om å støte sverdet i ham. Og det gjorde han. Da kom det ut en due, og det strømmet ut så meget blod at ilden ble slukket, og hele mengden undret seg over at det var så stor forskjell mellom en vantro og de utvalgte.

Men da djevelen så den herlige martyrdøden hans og det rene livet hans fra første ferd, og at han nå var kronet med udødelighetens krone og hadde vunnet den kostelige kampprisen, da sørget han for at vi ikke skulle få legemet hans, enda det var mange som ønsket det. Derfor lot han Niketas gå til styreren og be om at vi ikke måtte få Polykarps legeme. Ellers, sa han, vil de holde opp med å dyrke den korsfestede og dyrke denne mannen i stedet.

Det var jødene som drev dem til dette, og det var også de som passet på da vi ville ta legemet fra bålet. For de vet ikke at vi aldri ville svikte Kristus og dyrke en annen i stedet for ham. Han som har lidd for å frelse alle dem som blir frelst i hele verden. Han var en ulastelig som led for syndere. Ham dyrker vi fordi han er Guds sønn, men martyrene elsker vi fordi de er Herrens disipler og etterfølgere, for den uendelige store kjærlighet de har vist mot sin kongen og lærer.

Da nå centurionen så den striden som jødene voldte, la han liket på bål som skikken er, og brente det. Senere samlet vi opp hans ben som var mer verdifullt enn gull og dyrere enn kostelige stener, og gravla dem på et høvelig sted. Der vil Herren la oss komme sammen, slik det blir høve til, i jubel og glede, og feire fødselsdagen for martyriet hans. Det er både til minne om dem som alt har stridd den gode strid ot til forberedelse for dem som skal stride.

Slik var den salige Polykarps skjebne. Som den tolvte led han martyrdøden i Smyrna, sammen med de kristne fra Filadelfia. Og likevel er det bare han som minnes, slik at folk taler om ham alle steder, til og med hedningene. Hans martyrium ønsker alle å etterligne, for det skjedde etter Kristi evangelium. Ved sin tålmodighet seiret han over den urettferdige styreren, og slik vant han udødelighetens krone. Nå gleder han seg sammen med apostlene og alle de rettferdige og priser Gud, den allmektige Fader. Og han velsigner vår Herre Jesus Kristus, han som frelser sjelene våre og oppholder våre legemer, han som er en hyrde for den alminnelige kirke i hele verden. Så langt brevet fra Smyrna.[14]

Vi finner mange interessant ting i dette brevet. Vi møter en folkemasse som krever de kristnes blod. I raseri og har dømmer de den uskyldige til døden. Men vi møter også en hedning – en proconsul – som tilsynelatende gjør alt han kan for å berge den berømte, kristne lederen. Om det var ekte, vet vi ikke. Men han forsøker gang etter gang og overtale en kristen til å unngå bålet og de ville dyr. Han hadde kanskje en anelse om at Polykarp var en Guds mann?

Det ble slutt på denne forfølgelsen, men snart kom en ny keiser på tronen.

---

4. Markus Aurelius - den fjerde forfølgelsen.

En ny storm ventet kirken. Den kom da Markus Aurelius ble keiser i Romerriket i år 161. Han regjerte fram til 180 og var en underlig keiser. En hedensk filosof som hatet de kristne. Grunnen til det har vært omdiskutert. En av grunnene var nok at de kristne nå var blitt mange – trass i forfølgelse og motstand. Intet kunne stanse vekkelsen fra Jerusalem. Den banet seg vei gjennom hedenskap og martyrblod. Den måtte seire!

Blant de mange martyrer i denne tiden finner vi Justin Martyr, født i Flavia Neapolis i Palestina ca. år 90. Historien om hans martyrium er gripende og vi skal gjengi den her.

Justin var opplært som filosof og studerte særlig Platon. Da han ble en kristen, forsvarte han kristendommen offentlig, også på gatene i Roma. Derfor ble han angitt av en annen filosof. Dommeren (Rustikus) var en av keiserens venner, og forhøret var i år 165:

I begynnelsen av forhøret sa Justin: Jeg følger de kristne i den rette tro.

Rustikus: Hva består denne troen i?

Justin: Den rette tro, som vi kristne holder med flid, er at vi tror på en Gud som har skapt alt som sees, og det som ikke kan sees med det legemlige øyet. Og vi bekjenner vår Herre Jesus Kristus, Guds sønn, som profetene talte om tidligere. Han skal komme og dømme alle mennesker. Han er frelsens budbærer og lærer for dem som lærer det gode av ham. Men jeg er et menneske og derfor altfor liten til at jeg kan si stort om hans uendelige guddom. For det er profetenes sak. Men de har mange århundrer før bebudet hans komme til jorden, ham som jeg har bekjent som Guds sønn.

Rustikus spør: Hvor har de kristne sine møter?

Justin sa: Der hvor de vil og har høve til det. Du tror kanskje at vi alle samles på samme sted. Men slik er det ikke. For de kristnes Gud er ikke bundet til noen bestemt plass. Usynlig fyller han himmel og jord, og han blir æret og prist overalt av de trofaste.

Du er altså en kristen? Sa Rustikus. Ja, jeg er en kristen, var svaret.

Rustikus sa litt senere: Du antar altså at du skal fare opp til himmelen og få et slags vederlag? – Jeg ikke bare antar det, sa Justin, jeg vet det og er helt overbevist om det. Seks andre kristne var der også, og dommeren sa: Alle må tre fram og ofre til gudene. Men alle de kristne nektet og ble dømt. De skulle bli pisket og halshugget.

Justin er for ettertiden kalt Justin Martyr og ble et forbilde for de kristne. I denne tiden foregikk flere andre forfølgelser, bl. a. i Lyon og Vienna i Sør-Frankrike. Det begynte i år 177 og ble en av de forferdeligste forfølgelser i historien. De mest raffinerte torturmetoder ble tatt i bruk, og mange eld martyrdøden. Det er tvil og uenighet om antallet. Noen har en tendens til å redusere antallet i forhold til det som mer skrevet før. Holmquist setter tallet til ca. 48 og mener å ha dokumentert det.

Denne gang begynte det med et folkeopprør. Rykter svirret over hele Riket, og i Rhone-dalen tok man følgene av det og gikk til aksjon. Man sa at på de kristnes møtene foregikk det grusomme ting. De slaktet småbarn og åt dem om kveldene. Dette henspiller på nattverden og agape-måltidet som fulgte med. Vi har sett at den samme anklager var komme tidligere. Også seksuelle utskeielser ble de beskyldt for., me en martyr kunne svare frimodig på det: Jeg er en kristen, og det er ingen ondskap mellom oss.

Trass nedslaktingen ble det en sterk kristenflokk igjen. Disse skrev et brev til de kristne i Lille-Asia og fortalte om det som hadde hendt. De skrev bl. a.: Kristi tjenere som bor i Vienna og Lyon til brødrene i Asia og Frygia, som har samme tro og håp om utfrielse med oss: Fred, nåde og herlighet fra Gud Fader og fra Jesus Kristus, vår Herre.

Det er vanskelig å beskrive størrelsen og hedningenes fryktelige raseri i denne forfølgelsen. For fienden lærte og praktiserte på den mest ondskapsfulle sine metoder. De forkynte åpenlyst at ingen kristne fikk gå noe sted. Men Gud bevarte dem. De kjempet for Kristus og visste at de de måtte lide i dette livet ikke kan sammenlignes med den store herlighet i evigheten. De led tålmodig hån og pisking, ble dradd omkring av dyr, kastet stein på, satt i fengsel og alt annet fienden kunne gjøre mot de kristne. Deretter ble de ledet inn på markedsplassen og dømt. Etter at de hadde bekjent åpent at de var kristne, ble de sendt tilbake til fengslet.

En av de kristne, Vetius Epagathus, var fylt av kjærlighet og Guds Ånd. Han kunne ikke tåle at de kristne ble dømt. Ha ba om at dommeren måtte høre på ham når han forsvarte de kristne, og at det intet ondt kunne finnes blant dem. Dommeren ville ikke det, men bare spurte ham om han selv var en kristen. Og han svarte med høy og frimodig røst: Jeg er en kristen. Og slik ble også han ført inn til martyrene.

Ved denne mannens eksempel ble de andre martyrene ivrige og fikk mot. Noen av martyrene var svake og ikke rede til slik lidelse. Ti av dem falt snart fra, og de var til mye bryderi for oss. De fikk også andre til å bli mindre villige til å lide. Alle var grusomme mot de kristne. De som fra først av var vennlige, foraktet oss nå.

Keiseren hadde skrevet at alle som bekjente at de var kristne, skulle straffes, mens de andre kunne gå fri. Guvernøren lot derfor alle de hellige martyrene bli ført til tinget hvor den samlede folkemassen kunne se dem. Igjen undersøkte han dem. Alle som han trodde hadde romersk borgerskap, ble halshugget, resten ble gitt til de ville dyr som spiste dem. Kristus ble helt sikkert mye æret ved dem som en kort tid i forveien hadde fornektet ham. Og nå bekjente de ham endog til døden.

En som het Alexander stod nær ved. Han forsøkte å oppmuntre de kristne til å bekjenne Herren når de ble spurt. Derfor ble han oppdaget av de som stod omkring ham. Folket ga derfor ham skylden for at noen av dem som før hadde fornektet, nå bekjente. Han ble spurt ut om han var en kristen, og han sa: Jeg er en kristen. Ikke før hadde han sagt dette, ble han dømt til å kastet for de ville dyrene.

Den velsignede Blandina var den siste som led etter at hun hadde oppmuntret barna sine som en god mor. De hadde først blitt martyrer. Selv hastet hun mot døden, som om hun var bedt til bryllups og ikke til de ville dyr. Først ble hun hudstrøket, så kastet til dyrene og deretter brent på en glødende jernstol. Til slutt ble hun viklet inn i et nett og kastet for en vill stut. Der ble hun stanget og såret av hornene på dyret. Men hun aktet ikke på noe av det som hendte henne. Hun tenkte bare på håpet og trøsten i Kristus og himmelen. Selv hedningene bekjente at der aldri hadde vært en kvinne som hadde lidd så mye som henne.[15]

- Vi kan vanskelig tenke oss inn i de grusomme lidelsene som de måtte gå gjennom for Jesu skyld. Det er som om raseriet til folkehopen vokste fra dag til dag. Vi merker en nesten vanvittig blodtørst. De roper etter større og verre straffemetoder. Og jo frimodigere de kristne var, jo høyere ble ropet fra tribunene.

Også andre steder ropte folket etter blod. Og mange ga sitt liv som vitne om frelseren.

Biskopen i Lyon, den 90 år gamle Pontinus, var blant dem sammen med en 14 år gammel gutt, Ponticus. Etter forfølgelsen i Lyon ble den kjente Ireneus biskop der. Også han led visstnok martyrdøden noen år senere under keiser Severus.

Apollinarus var biskop i Hierapolis og Melito i Sardes. Begge var lærde menn som forsvarte kristendommen i skrift og tale. Men også disse måtte ofres.

Den 17. juli år 180 brøt det ut forfølgelsen i Scilla i Nord-Afrika. Guvernøren i provinsen forsøkte å overtale de kristne flere ganger. Men til slutt mistet han tålmodigheten overfor de gjenstridige og drepte dem.

Dette året ble en ny mann keiser i Roma, Lucius Antonius Commodus. Han var sønn av den forrige keiseren. Han regjerte i 13 år, og stort sett hadde kirken ro ig fred i hans tid. Noen mener at det var Marcias skyld, keiserens konkubine. Hun så med vennlighet på de kristne. Nå kom en kort blomstringstid for kirken. Hele familier og slekter gikk over til kristendommen, også folk av høy rang.

Keiseren levde imidlertid et syndige og vanvittig liv – i sensualitet og stormannsgalskap. Noen kristne reiste rundt og forkynte mot dette og ba folket vende om til den levende Gud fra verdens forfengelighet. En senator i Roma, Julius, hørte dette og ble omvendt. De som hadde forkynt evangeliet for Julius var Vincentius, Eusebius, Peregrinus og Potentianus. Keiseren ville tvinge dem til å ofre til sin gud, Hercules. Selvfølgelig nektet de det og ble dømt til døden. Etter flere forskjellige, fryktelige pinsler ble de presset til døde av svære blyloodd.

Julius selv ble mer enn frimodig i troen og inviterte de kristne til huset sitt for å høre om den nye religionen. Han trodde evangeliet og ble døpt med hele sin familie. Dette kunne han ikke holde hemmelig, men bekjente Kristus åpent for alle. Ja, han ba til Gud om at han ikke bare måtte få tro på ham, men også få gi sitt liv for hans skyld.

Keiseren fikk høre om denne senatoren som hadde forlatt de gamle guder og gått over til kristendommen. Han sendte derfor bud etter ham og sa: Å, Julius, hvilken galskap har besatt deg slik at du har falt fra dine fedres religion? Julius benyttet anledningen til å bekjenne sin tro på Kristus, og at de hedenske guder var falske. De som tilba dem skulle forgå i evig fordømmelse, sa han.

Da ble keiseren harm og dømte ham enten til å ofre til deres guder eller å bli drept.

Og Julius stod fast i sin overbevisning. Ingen skulle få ham til å ofre til Hercules. Da ble han slått til døde av svære stokker. Deretter gikk han inn i herligheten for å motta livets krone. Også han er blant dem som seiret i kraft av lammets blod og det ord de vitnet. Og de hadde ikke sitt liv kjært like til døden. Åp. 12, 11.

5. Keiser Septimus Severus - den femte forfølgelse.

Den nye keiseren kom på tronen i 193 og regjerte til 211. Han var av østerlandsk opprinnelse og var heller nøytral overfor kristendommen. Likevel oppstod det forfølgelse omkring århundreskiftet. Clemens av Alexandria skrev om denne tiden: «Mange martyrer blir daglig brent, fengslet eller halshugget for våre øyne.» Han ga rett og slett ordre om at de kristne ikke mere skulle tåles i riket. Dette skjedde i år 202. Eusebius forteller i sin kirkehistorie at de store fordølgelser brøt nå ut og utallige kristne ble martyrer.

Noe av dette skjedde i Egypt og resten av Nord-Afrika hvor det på denne tiden var store menigheter.

I Alexandria ble far til kirkefaderen Origenes, Leonidas, halshugget. Origenes selv var en liten gutt da det hendte, men han var blitt opplært i den kristne tro. Da han så hva som skjedde med de kristne, ville han selv ut og bekjenne at han var en kristen. Men moren var redd for ham og gjemte klærne hans. Mens faren satt fengslet, skrev Origenes brev til ham og oppmuntret ham til å holde fast ved troen. «La ikke tanken på oss få deg til å forandre mening,» sa han.

Potamiæna var en ung, vakker jomfru. Hun ble truet med de verste lidelser om hun ikke fornektet sin Frelser. Etter fryktelig tortur brente de henne levende i kokende bek, sammen med sin mor. Basilides var med på å torturere henne, men ble grepet av sympati og forsøkte å forsvare dem. Kort etter ble han en kristen og ble selv halshugget. Han fortalte at Potamiæna hadde vist seg for ham i et syn om natten. Hun hadde gått i forbønn for ham og deretter satt martyrkronen på hodet hans.

I Cartago kjenner vi flere martyrer fra denne tiden. Særlig kjent er tre unge katekumener og to unge kvinner. De viste en bemerkelsesverdig ro og fasthet i sin siste stund. Perpetua selv har skrevet ned en del av det som skjedde. Hun skriver i fengslet: «Da vi ble angitt, forsøkte min far å få meg til ikke å bekjenne. Jeg sa da til ham: Far, ser du den leirkrukken der? Ja, sa han. Kan vi kalle den noe annet enn det den er? Sa hun. Nier, var svaret. Jeg kan heller ikke kalle meg noe annet enn en kristen. Det er jeg.»

Det er sagt mye mer om dette. Og sammen med henne ble Felicita fengslet. Hun skulle føde et barn i fengslet og ynket seg. En av fangevokterne sa da: Når du skriker slik nå, hva vil du da gjøre når du kastes for villdyrene? Det tenkte du visst ikke på da du nektet å ofre til gudene. Men hun svarte: Nå er det jeg som lider, men da skal det være en annen som lider i meg, for da skal jeg lide for ham.

De ble ført til teateret, og folkemassene tok imot dem med ville hyl. De gikk frimodig fram til landshøvdingen og sa: Du dømmer oss, men Gud dømmer deg! Folket ble rasende ved en slik frekkhet og krevde at de skulle bli pisket. Bjørner, leoparder og villsvin ble så sluppet inn til dem, men de ble bare såret. Perpetua og Felicitas skulle være nakne bare med et nett rundt seg. Ei ku skulle stange dem i hjel – ikke en stut, for de var kvinner! Slike hensyn kunne de altså ta.

Men folket ble grepet av gru da de så kvinnene stå der hjelpeløse, og de ble ført ut igjen. Først mot slutten av sirkuset ble de tatt inn igjen. Før de ble drept, omfavnet de hverandre og kysset hverandre med det vanlige broderkysset. Da han som skulle drepe Felicitas støtte feil, grep hun selv sverdet og rettet spissen mot sin hals.

Nettopp i denne tiden er det at kirkefaderen Tertullian skriver sitt forsvarsskrift for de kristne omkring år 198. Der har han et kapittel om «de kristne seirer i lidelsen». Der sier han bl. a.: «Man binder oss til peler, legger brensel om oss og tenner på, derfor kaller man oss «peleboere» og «brannmenn». Det er herlige hedersnavn. … Hvis en trosser sine bødler, synes dere det er overmåte storartet. Dere forteller med beundring om horkvinnen i Aten som ble spurt av den grusomme tyrannen om sine medsammensvorne. Da bet hun sin tunge av og spyttet den i ansiktet på tyrannen. Alt dette roser dere, og dere reiser statuer for dem som har trosset døden. Men når en kristen kommer og lider for Guds skyld, ra roper dere: Han er forrykt! Vi kristne håper ikke å leve i statuer og innskrifter og i menneskeros, vi venter på en sann oppstandelse.»

Så sier han: De kristnes blod er en sæd (dvs. kirkens sæd). Når vi dømmes va dere, blir vi frikjent av Gud![16]

Vi kjenner navn på flere martyrer i denne tiden, men vi nøyer oss nå med å nevne en femten år gammel gutt, Agapetus. Det var i Preneste i Italia. Han nektet å ofre til avgudene og ble derfor hudstrøket og pisket. Deretter hengte de ham opp etter føttene og kastet glohett vann over ham. Til slutt ble også han kastet for de ville dyr. – Men det var mer i vente for de kristne.

---.

6. Keiser Maximinus. Den sjette forfølgelse.

Den sjette delen av denne martyrtiden kom i år 235 under keiser Maximinus. Den var kortvarig og særlig rettet mot kristne ledere og lærere. Dette var en strategi mange forfølgere har fulgt siden. Når lederne tas bort, blir ofte flokken villedet.

Keiseren ga fritt leide for folket til å rydde ut de fanatiske kristne. De var jo fiender av statens guder. Dette ble kraftig understreket av et jordskjelv i denne tiden. Da ga han ordre til at alle biskoper skulle utrydde og en mengde prester. Keiseren var så barbarisk at han også plyndret hedenske templer.

En legende forteller at det var i denne tiden en engelsk prinsesse, St. Ursula, ble myrdet. Hun hadde vært på pilegrimsreise sammen med elleve andre kristne jomfruer til Roma. I nærheten av Cologne (Køln) ble de myrdet av hedningene da de var på hjemveien. Det har vært en misforståelse av romerske tall her, slik at noe har trodd det var elleve tusen jomfruer.[17] Om forfølgelsen var kort, skal den ha vært den verste inntil da.[18]

På ett punkt ble den i alle fall til «gode» for kirken. To biskoper var blitt uvenner om makten i Roma. Hippolytus var biskop for en menighet io selve byen, mens Pontianus hadde flyktet til Sardinia. Under fordølgelsen ble de ført sammen og ble venner igjen. Slik bruker Gud ofte det onde til det beste for sitt folk. Jfr. 1. Mos. 50, 20.

De to neste keiserene lot kirken få fred. En av dem sies å ha vært en kristen, og Origenes skrev brev til ham.

Men kirken ble kald og sløv i slike medgangstider. De navnkristne øker da. Det har vist seg at Tertullians ord ofte er sanne: martyrenes blod er kirkens sæd.

7. Keiser Decius. Den sjuende forfølgelse.

Decius Trajan ble keiser år 249 og var på tronen til 251. Og det var i år 250 at han sendte ut er edikt til alle guvernører i hele riket at alle skulle nå vende tilbake til den gamle hedenske religionen. Det betydde at alle innbyggere i riket måtte ete offerkjøtt og ofre røkelse til keiserens bilde. For dette fikk de en kvittering. Da de kristne selvfølgelig måtte nekte dette, ble det årsak til en systematisk forfølgelse av dem. Dette er første gang det blir et vireklig system i forfølgelsen i Romerriket. Planmessig blir ledere og betydningsfulle kristne tatt bort. Hyrdene skulle nå tas fra kristenflokkene. Derved håpet staten at kirken skulle bli oppløst og renne ut i sanden.

Det var heller ikke snakk om en lokal forfølgelse. Hele imperiet ble gjennomsøkt. Det er kanskje grunnen til at Eusebius kalte denne forfølgelsen et «uhyre av ondskap». Keiserens tanke var at ikke bare enkelte kristne skulle utryddes, men selve kristendommen skulle knuses.

Bakgrunnen for dette var utvilsomt 1000-årsjubileet for byen Roma i år 248. Det ble feiret med pomp og prakt, og rikets glanstider ble gjenopplivet. Keiser Decius passet nettopp inn i dette bildet: Han satte seg som mål å gjenopprette det gamle – og særlig religionen. Da måtte kristendommen bort. Og den ble hardt rammet. Det så ut til å bli dødsstøtet for den.

De kristne lederne ble altså henrettet etter hvert som de bekjente kristen tro og nektet å ofre. Alt gods og verdisaker ble konfiskert hos alle kristne i høyere stillinger. Og deretter ble de oppsagt. På denne tiden var det mange kristne senatorer og hoffmenn. Alle disse ble utryddet om de ikke ofret. Helt fra Paulus’ dager hadde det vært kristne blant de høyere kretser i folket i Roma. Paulus satt i fengsel og skrev brev til menigheten i Filippi. De kristne ba han om å hilse, og «især de som hører til keiserens hus» (Fil. 4, 22). Nå skulle det bli et renset hedenskap i rikets ledelse og videre utover. Det var dette som skjedde ved nyttårstider år 250.

Og resultatet av dette ediktet ble overveldende. På flere måter. Vi tenker først og fremst på de mange martyrene. Det var store og små, kvinner og menn i Guds kongerike som ble kastet på bålet eller for de ville dyr. Ofte ble de pint på forferdelig måte i forkant. Hvor mange som ble dyremat i Colosseum og andre arenaer, vet vi ikke. Kanskje det var flere enn vi tror. Likevel regner noen kirkehistorikere med at en annen flokk var større: de som fornektet og falt fra den levende Gud. Og dette resultatet var det verste. Den største skade for kirken har ofte vært de frafalne. Deres eksempel smitter noen ganger mer enn de trofaste.

De frafalne blir delt i to grupper: Noen fornektet og ofret til keiseren straks. Man har vel lov å tro at dette i mange tilfelle var navnkristne. Noe direkte tap for selve forsamlingen av den kristne kirke var det ikke, selv om det ser slik ut. Denne skaren kan altså ha vært stor. De var redde for sitt liv og hadde ikke sett dypt nok inn i evangeliets hemmeligheter: at det viktigste her i livet er å få en frelst sjel. De var ikke forberedt på å lide for Kristi skyld. Disse var det trolig Jesus tenkte på da han fortalte lignelsen om den jorda såkornet falt in. Det var noe som falt på stengrunn. «Det er de som hører ordet og straks tar imot det med glede. Men de har ikke rot i seg, og holder bare ut til en tid. Blir det trengsel og forfølgelse for mordet skyld, tar han straks anstøt,» Mat. 13, 20-21.

Den andre flokken var de som ikke ofret, men skaffet seg attest (libellus) på at de hadde ofret ved å bestikke øvrigheten. De gikk altså på akkord med seg selv og Kristus. Tanken var vel at det ikke var nødvendig å skape flere martyrer enn de var nødt til. De ville vel skape ro og orden i riket ved dette. Den egentlige grunn var heller svik og uvillighet til å lide.

Da forfølgelsen var slutt, oppstod et nytt problem. Skulle de som falt fra på ny opptas i menigheten? Kunne de opptas i Guds menighet etter et slikt frafall selv om de ønsket det? Dette var et alvorlig problem for kirkens ledere. Mange svarte nei. Det er årsaken til at noen sekter oppstod.

Men la oss se på noen av dem som måtte lide for troen.

Biskopen i Roma hette Fabian. Han ble halshugget i 250. Dette innledet fordølgelsen da han var det første offer. Han var en elsket og avholdt mann i vide kretser, og hans fall kom som et sjokk på kristenfolket i januar 250. Foxe mener at grunnen til forfølgelsen og Fabian død var at keiserens skatter var blitt betrodd Fabian. Decius ville øyensynlig ikke at en kristen biskop skulle stelle med hans skatter.

Men forfølgelsen raste videre til andre land. Nicophorus skriver om den at det er lettere å telle sanden i havet enn martyrene under Decius. Vi finner merker etter martyrblodet i Jerusalem, Antiokia, Frygia, Kappadokia, Spania og Egypt og Nord-Afrika.

Biskop Alexander i Jerusalem ble fengslet og ført til Cæsarea. Der avløa han bekjennelse om Kristus for myndighetene før han døde i fengslet. Biskop Babylas i Antiokia ble også martyr nå, og det foregikk slik: En av keiserne hadde sluttet fred med en annen nasjon. Som gissel hadde keiseren fått kongens sønn, en ung, vakker mann. Betingelsen var at han ikke skulle lide overlast, og det skulle være fred mellom nasjonene. Men keiseren holdt ikke ord og drepte ham innen kort tid. Da det var gjort, forsøkte keiseren å trenge inn i de kristnes tempel (kirken). Men biskop Babylos nektet ham det. Han mente at den ugudelige keiseren ikke hadde lov å nærme seg alteret. Keiseren ble ikke lite arg over dette og sendte ham straks i fengsel med så mange jern på seg som han var i stand til å bære. Kort etter ble han drept. Men Babylas gikk frimodig martyrdøden i møte. Hans siste ønske var å få bli begravet med alle de jernlenkene han hadde båret i fengslet. Og det ble han.

Et slående trekk ved forfølgelsen var at det ikke alltid var samarbeid mellom staten og folket. Både hatet mot de kristne og løgnene mot dem forsvant snart. De kristne ble betraktet som gode naboer nesten over alt. Mange hedninger hjalp de kristne i deres tunge tider.

En av dem som ble hjulpet, var biskopen i Alexandria – Dionysius. Han ble arrestert i sitt skjulested, men ble ført bort av en flokk bønder. Selv mente han at han skulle gjøre mer nytte for seg ved å leve skjult og styre menigheten derfra, enn å dø.

Herfra skrev han også et brev til Fabius og fortalte om det som foregikk i byen:

Denne forfølgelsen begynte ikke da keiseren proklamerte den, men ett år før. Da kom en dårlig person, en sannsier, og hisset hedningene opp mot oss og egget dem til å holde fast ved sin gamle overtro. De erklærte at all deres religion bestod i djevledyrkelse og i å ødelegge oss. Først grep de en av våre prester, Metra. Han nektet å spotte Gud, og derfor slo de ham med staver og klubber, og med skarpe piler stakk de ham i ansiktet og øynene. Deretter dro de ham utenfor byen og steinet ham i hjel. Deretter tok de en trofast kvinne, kalt Quinta, og førte henne til deres avgudstempel for må tvinge henne til å ofre sammen med dem. Hun nektet dette og foraktet gudene deres. Derfor bant de føttene hennes og dro henne gjennom hele gaten i byen på de hårde steinene. Så kastet de henne mot møllesteiner og pisket henne med sveper. Til slutt dro de henne utenfor byen og steinet henne i hjel slik de hadde gjort med Metra.

Da de hadde gjort dette, dro en stor skare rundt i husene til de kristne og tok alt de kunne finne av verdi. Det som var av mindre verdi og tre, dro de sammen på markedsplassen og satte fyr på det.

Mellom dem som ble tatt, var en kvinne ved navn Apollinia. De brakte henne fram og slo alle tennene ut på henne. Så laget de i stand et stort bål ved byen og truet med å kaste henne dit om hun ikke var med dem for å spotte og fornekte Kristus. Da stanset hun en liten stund for å tenke seg om. Men plutselig sprang hun rett inn i ilden og ble brent.

Serapion tok de i hans eget hus. Etter at de hadde angrepet ham med atskillige pinsler og brutt i stykker nesten alle ledd i kroppen hans, kastet de ham ned fra det øverste loftet. På den måten ble hans martyrdom fullbyrdet. Det var ingen utvei for oss verken privat eller offentlig, natt eller dag til å unnfly….

Kort etter dette kom keiserens edikt, som var så fryktelig at de utvalgte kunne bli ødelagt om mulig. Det har Herren varslet oss om. Ved dette ediktet kom det stor frykt over oss alle, og mange, særlig de rike, ofret til avgudene. Noen gjorde det av frykt og noen ble dradd av sted av naboene. Andre kom så skjelvende som om de selv skulle bli ofret, men folket lo av dem. Andre igjen kom freidig til alteret og sa de aldri hadde hatt noe å gjøre med de kristne. Noen flyktet mens andre ble tatt. Noen fornektet troen etter lange fengselsopphold, mens andre var stereke i troen og ble trofaste martyrer for Guds rike.

Den første av disse var Julian, som var nedbrutt av gikt så han ikke kunne gå. To menn bar den gamle mannen som bekjente Herren med en fullkommen tro. Han ble lagt på kameler og deretter pisket. Til slutt kastet de ham på ilden hvor han ble oppbrent.» Så langt Dionysius.[19]

Det finnes hundrevis av andre eksempler. Det samme skjedde igjen og igjen i mange land. «De stille i landet» ble plutselig betraktet som statens fiender. De som av hjertet ønsket å gjøre godt, ble betraktet som farlige. Det er med sorg vi leser om de mange som ikke bestod prøven. De valgte heller en «kortvarig nytelse av synden» enn å lide sammen med Guds folk. Hebr. 11, 25.

Da Decius døde i 251, ble Gallus leder av Romerriket. Snart sendte også han ut et edikt hvor han fordømte de kristne. Denne gangen var det særlig biskopene og lederne som ble tatt. Rett etter dette kom en stor pest, som gjorde at lederne i Riket ble opptatt med andre ting. Men snart fikk de kristne skylden også for dette, og forfølgelsen fortsatte. I denne tiden ble de romerske biskopene Cornelius og Lucius forvist og dømt til døden.

En gammel legende forteller fra den sjuende forfølgelsen om de såkalte «sjusoverne». Det var sju fromme kristne i Efesus som under forfølgelsen søkte tilflukt i en hule utenfor byen. Der sovnet de inn – og sov i to hundre år. Da de våknet, trodde de at det bare var gått en natt. Derfor ville en av dem ut i byen får å kjøpe mat. Klærne hans vakte oppsikt, og handelsmennene ble forbauset da han betalte med så gamle penger. Han ble derfor brakt i stattholderen som sammen med en biskop gikk til hulen. – Men de sju sovnet snart igjen og har ikke våknet siden. (Men det er altså bare en legende!?

8. Keiser Valerian. Den åttende forfølgelse.

Valerian var først en god keiser da han kom på Romas trone i 253. Men i 257 forandret han taktikk. Han var visstnok blitt inspirert til dette av en egyptisk offiser som var blitt hans øverste leder i hæren.

Om høsten kom så det første ediktet som forbød de kristne å holde møter og besøke gravstedene. Alle kirker skulle konfiskeres. De som overtrådte ediktet skulle forvises.

Det neste edikt var skarpere. Alle biskoper, eldste og diakoner skulle nå henrettes. Kristne i ledende stillinger, som senatorer og riddere, skulle miste sin verdighet og formue. Holdt de fast ved sin kristendom skulle de drepes. Mange ble nå forvist eller fratatt alt de eide. Kirken mistet sine øverste ledere. Noen av dem er kjent for ettertiden.

En av dem var biskop Cyprian i Kartago. Han var fulle navn var Thascius Cæcilius Cyprianus og var født i Kartago år 200. Han var hedning det meste av sitt liv. I 245 ble han omvendt og ordinert til biskop tre år senere. Han opplevde tre forfølgelser og gjemte seg i de to første. Fra sitt hjemmested skrev han brev og sendte til menigheten til trøst og hjelp. Etter den tid talte han skarke ord mot at frafalne skulle kunne tas inn igjen i menigheten og godkjennes som kristne. De kristne klandret ham for det, han hadde jo selv rømt to ganger!

Da Valerians forfølgelse satte inn, nektet han å rømme. Han ville ikke bli betraktet som en frafallen. Mange hadde lidd martyrdøden før ham, fortalte han i brevene sine. Nå stod han selv for tur.

Prokonsulen i Afrika, Paternus, lette etter ham. Men Cyprian ble ikke funnet før Paternus var død. Etterfølgeren fant ham mens han var i hagen sin. Først ble han sendt i landflyktighet, men siden drept. De forsøkte først å få ham til å ofre til gudene. Men det nektet han. Da framstilte d eham som en fiende av de romerske guder og lover. Til det svarte han rolig: Gud være takk (Deo gratias).

En stor skare fulgte så med til skafottet hvor han skulle henrettes. Her ba han ennå en gang før han kledte av seg, bandt seg selv for øynene og fikk en av de eldste til å binde hendene sine. Så ordnet han med betaling til bøddelen – tjue fire stykker gull. Deretter la han hode sitt villig på planken – og bøddelen hogg det av. Det skjedde 14. september 258. De troende i Kartago samlet blodet hans i tøystykker og gravla hans legeme. Han var deres store hyrde og lærer.

Helt fra den første gangen forfølgelsen brøt ut under keiser Decius, da folkemassene brølte i gatene i Kartago: Til løven med Cyprian! Hadde han skrevet til menigheten sin fra ørkenen der han var skjult. Han skrev også andre skrifter som ble sendt til andre menigheter og andre land. Han forteller et sted om at to fengsler var helt overfylte av menn og kvinner i Kartago. Keiseren ga befaling om at fangene skulle ha minst mulig mat. Mange døde i fengslet, mens andre satt sammenstuet der i over ett år. En hel del fulgte også biskopens eksempel og flyktet. Vi bør ikke dømme dem for det. Mellom hver forfølgelse var han i byen og trøstet de kristne. En gang brøt det ut pest. Men Cyprian formante sin menighet til å hjelpe de syke, og han var selv med i dette arbeidet.

Et av de siste skrifter han ga ut, var «Om martyriet». Der sier han til slutt: «Mot alle djevelens redsler og trusler står deres sjel fast som styrkes av en sikker og fast tro på det kommende. Ved forfølgelse blir jorden lukket og himmelen åpnet. Antikrist truer, men Kristus verner oss. Døden kommer, men udødeligheten følger med. Verden blir tatt fra den døende. Men Paradis viser seg på den andre siden. Livet blir slukket her i tiden, men evigheten kommer fram.»

På samme tid ble også biskop Sixtus i Roma dømt til døden. Sammen med sine seks diakoner ble han brakt til henrettelsesstedet. Alle ble halshugget.

En av diakonene som ble grepet, var Laurentius. Historien forteller om ham følgende: Bøddelen visste at han ikke bare var diakon i menigheten, men at han også tok vare på menighetens skatter og hellige kar. Derfor ble han bedt om å finne fram alt av verdi som kirken hadde. Lauretius ba om tre dagers frist til å finne kirkens skatter. Da skulle prefekten få se dem.

I mellomtiden samlet han sammen en stor skare fattige kristne i en bakgård. Den tredje dagen gikk han til prefekten og fortalte at nå hadde han samlet alt han visste om. «Kom og se Guds rikdommer,» sa han. Prefekten undret seg og ble ført til bakgården. Laurentius sa: Dette er kirkens dyrebare skatter, disse er i sannhet skattene, slike som Kristi tro regjerer i, og som Jesus Kristus har som bolig. Hvilke andre verdifulle juveler kan Jesus Kristus ha enn de han har lovet å bo i? For det er skrevet: Jeg var hungrig og dere ga meg å ete. Jeg var tørst, og dere ga meg å drikke. Jeg var hjemløs, og dere ga meg en bolig. Og atter står det skrevet: Hva dere har gjort mot disse mine minste, det har dere gjort mot meg.

Tyrannen ble nesten gal av å høre det. Han stirret som om han hadde mistet vettet, sier Fox om ham. Hans øyne glødet som ild. Og hans munn frådet som et svin, og hans munn gren som en hund.

Tenn ilden! Ropte han, og spar ikke på veden. Har denne skurken bedradd keiseren? Bort med ham! Slå han med piskene, slå han med kjeppen og nevene. Spøker forræderen med keiseren? Pin ham med ildtenger, omgjord ham med brennende plater. Kom med de sterkeste lenkene og ildrakene og jernrista. Bind hender og føtter. Når jernrista er varm, kast ham oppå. Stek ham, rist ham, kast ham opp og ned, snu ham!

Ordene var ikke før uttalt, før alt var gjort. En ny martyr var gått inn i himlenes rike. Det fortelles at en av soldatene som var med på dette, ble så grepet at han selv ble omvendt. Da han bekjente sin tro, ble han halshugget.

Biskopen i Alexandria, Dionysius, måtte også lide mye i denne tiden. Han hadde blitt berget under Decius’ forfølgelse og hadde skrevet mange brev til menigheten. Likevel overlevde han alt og døde stille og fredelig år 268.

Fructuosis var biskop i Terraconia i Spania. Sammen med to diakoner led han martyrdøden ved å brennes etter seks dager i fengsel. Dommeren ba ham tilbe de guder som keiseren tilba. Men han: Nei, jeg tilber ikke døve guder av stokk og stein, slik keiser Callienus gjør. Men jeg tilber keiserens Herre, alle tiders Far og skaper, og hans Sønn, som ble sendt ned til oss. Det er hans folk jeg er prest og hyrde for.

Nei, sa dommeren. Ikke si at du er, men at du var prest. Deretter ble han ført på bålet. Og mens flammene slikket seg oppover kroppene deres, løftet de hendene mot himmelen og priste den levende Gud.

I denne åttende forfølgelsen døde også den kjente kirkelæreren Origenes, i år 254. Han ble fengslet i omkring to år og led mange pinsler for sin tros skyld. Da slapp han ut av fengslet, men døde straks etter på grunn av all lidelsen.

9. Keiser Aurelian. Den niende forfølgelse.

Det er delte meninger blant kirkehistorikerne om dette virkelig var en forfølgelse. Hadde kirken noen martyrer i det hele tatt? Men fra gammelt av er denne tiden regnet som den niende forfølgelsen, fra år 270 da Aurelian ble keiser.

Stort sett var det stille og rolig. «Forfølgelsen» lå vesentlig i trusselen om forfølgelse. Det var en slags psykisk forfølgelse – på to måter:

For det første så Aurelian det som sin hovedoppgave å gjenopplive den gamle religionen. Det hadde mange keisere gjort før ham også. Det ble særlig fart i dette da han seiret over dronningen av Palmyra i Syria. Hun het Zenobia. «Han opptok Palmyras hovedkult, Solmonoteisme under jødisk og syrisk innflytelse. Denne guddommen fikk et strålende tempel i Roma.[20]

Gjenopplivelsen av soldyrkelsen fra Palmyra var dobbelt farlig. Både som vekkelse til hedenskap blant folk, og som monoteistisk religion trodde de på en gud, solen. Faren for sammenblanding med kristendommen var altså nærliggende. De kristne visste av bitter erfaring at dette kunne bryte ut i forfølgelse når som helst.

Men trusselen kom også konkret, i år 275. Da sendte keiseren ut et edikt der han oppfordret til forfølgelse av de kristne. Men før ediktet ble offentliggjort, døde keiseren.

Etter hans tid ble det flere keiserskifte. Og alle disse lot de kristne få fred. Dermed fikk menighetene anledning til å vokse og bli sterke. Men ble de det?

Kirken økte i antall medlemmer. Nye kirker ble bygget. Den fikk mange og vakre hellige kar. Gull og stas prydet kirkehusene.

Men hva med den indre, åndelige kraft?

D e t er alltid spørsmålet i medgangstider. I motgang og trengsel renses ofte kirken. Men det skal sterk rygg til å bære gode dager, som er ordtak sier. Det gjelder også Kristi kirke på jord. For det er en kjempende kirke – det er god luthersk teologi.

Det er vel da på sin plass det Ph. Schaff sier: Veldige og flotte kirker ble reist i de største byene og forsynt med samlinger av hellige bøker og kar av gull og sølv til bruk ved sakramentene. Men i samme grad ble disiplinen (kirketukten) slapp. Uenighet og intriger og partier økte. Verdsligheten strømmet inn som en flod. Derfor var det nødvendig med en ny prøvelse og sunn renselse.»[21]

---

10. Keiser Diocletian. Den tiende forfølgelse.

Den siste, og den store forfølgelsen i martyrtiden ble «den avgjørende kamp,» som en sier. Denne gang ble forfølgelsen for alvor systematisert. En bevisst og sterk vilje stod bak: Nå skulle de kristne definitivt utryddes!

Mannen bak verket var keiser Diocletian.

Han overtok makten i det veldige Romerriket i 284 og regjerte til 305. De første år var stille og rolige. De kristne fikk dyrke sin Gud i fred, og de økte stadig i antall. Mer og mer ble katedralene fylte med prakt og stas. Og den indre kraft avtok. Slik er det ofte i medgangstider.

Men den ytremakt økte. De kristne utgjorde på denne tid ca. 15-20 % av befolkningen og hadde ikke mindre enn 1500 bispedømmer. Keiseren merket dem også i sin nærhet. Ja, hans hustru Prisca og datteren Valeria skal også ha vært kristne. I det minste sympatiserte de med kristendommen. Mange av hans offiserer og nærmeste medarbeidere var det også. Kanskje han begynte å frykte for deres innflytelse? Deres liv passet i alle tilfelle ikke inn i hans system.

Helt til år 297 fikk de kristne være i fred. Da gjorde keiseren ofringen til seg selv til en plikt for alle embetsmenn. En del kristne ble rammet av dette påbudet, men ikke de store masser.

Seks år senere begynner alvoret.

Den 24. febr. 303 blir et edikt slått opp på veggene i byen Nikomedia i Lille-Asia: Alle kirker skal rives ned og de hellige bøker brennes. Alle kristne bekjennere skal tortureres. Rettergang er ikke lovlig.

Allerede kvelden før hadde en flokk av keiserens menn brutt opp døra til den kristne kirke i byen og plyndret verdifulle ting. Den hellige bøker samlet de sammen utenfor kirken og brenner dem. Til slutt rev de ned hele kirken.

Bakgrunnen for dette skal visstnok ha vært at det oppstod brann i keiserens palass der Diocletian residerte på den tiden. To ganger skjedde dette, og de kristne fikk skylden. Anklagen mot dem ble styrket da en kristen i byen rev ned ediktet og ødela det midt i byen. Men han ble straks grepet og langsomt stekt til han døde.

Forfølgelsen og ødeleggelsene bredte seg utover hele Romerriket, unntatt Spania, England og Frankrike (Gallia). Her styrte en medregent, Canstantinus Chlorus – han var far til Konstantin den store. Han ønsket å spare de kristne mest mulig. Likevel fantes det enkelte martyrer også her, som f. eks. St. Alban i England ca. 287 og St. Vincentius i Saragossa i Spania ca. år. 304.

En gripende beretning om Eulalia i Portugal tar vi også med her. Hun bodde i byen Emerita, som var en rik og berømt by. Hun avslo et stort og ærefult tilbud om ekteskap. Hun ville ikke delta i verdens prakt og luksus. På denne måten forberedte hun seg til reisen til det lovede land og den himmelske beskyttelse, sier Foxe. Hun nektet å ofre til avgudene, og foreldrene hennes holdt henne skjult i hjemmet sitt et godt stykke fra byen. Dette mislikte hun i lengden og gikk ut midt på natta.

En morgen kom hun til domstolen og ropte med høy røst til dommeren: Hør! Hvilken skam er det ikke for dere å ødelegge og drepe menneskenes sjel, og kaste deres legemer mot klippene og få dem til å fornekte den Allmektige Gud! Vil dere vite hva jeg er? Se, jeg er en av de kristne, en fiende av deres djevelske ofringer. Jeg forakter deres avguder og bekjenner Gud Allmektig med hjerte og munn.. Gudene Isis, Apollo og Venus – hva er det? Keiseren selv – hva er han? Ingen ting, fordi de er menneskeverk. Det er en lett sak å bryte ned en skrøpelig ting som kroppen, men det indre sinn kan dere ikke skade.

Dommeren ble rasende og sa: Bøddel, ta henne og dra henne ut etter håret og pin henne til det ytterste. La henne føle makten til vårt lands guder, og la henne få kjenne hva rikets ledelse er. Men likevel, du hårdnakkede pike, hvor gjerne jeg ville oppheve din dårskap om det var mulig. Husk hvilke gleder du kan nyte i ditt hjem. Hva mener du? Vil du drepe deg selv, du unge blomst, du som var så nær disse ærefulle ekteskap, og den store medgift du kunne nyte. Rører ikke all denne brudestas deg? Se her redskapene som er gjort i stand til din fryktelige død. Enten skal du halshogges med dette sverdet, eller disse ville dyr vil rive deg i stykker, eller du blir kastet på bålet og gjort til aske. Hvis du bare vil ta litt salt og røkelse med fingeren og legge i offerskålen, skal du bli frikjent fra alle disse pinsler.

Eulalia svarte ikke på dette, men rev ned avgudsbildene og sparket røkelsen bort. Uten flere forsinkelser tok bøddelen henne og kastet henne for noen ville dyr som slet henne i stykker. Hele tiden sang hun og priste Gud på denne måten: Se, O Herre, jeg vil ikke glemme deg. Hvilken glede det er for dem, Kristus, som husker dine triumferende seire å nå denne høye verdighet! Den hvite kroppen hennes ble farget med blod.

Men dette var ikke nok. De pinte henne med brennende fakler på hver side. Da flammene nådde hodet hennes, utåndet hun. Så fikk også hun hvile i fred.

I Roma ble også en kvinne pint til døde, nemlig Agnes. Hun var ganske ung da hun første gang viet sitt liv til Kristus og motstod keiserens edikt. Hun ville heller ikke fornekte sin tro ved å ofre til avgudene.

Hun ble dømt til å halshogges. Da hun så bøddelen komme mot seg med sverdet, sa hun: Nå er jeg glad og fryder meg over at du kommer. Jeg er villig til å ta imot sverdet ditt, for slik blir jeg gift med Kristus og unnflyr denne verdens mørke. Å, Kristus, motta min sjel som søker etter deg.

Deretter knelte hun og ba til Kristus at hennes nakke måtte bli rede for sverdet. Og med ett slag hogg bøddelen av hodet hennes. Slik fikk hun en kort og smerteløs død.

Flere edikt fulgte – verre etter hvert. Alle ledere i menigheten skulle tvinges til å ofre og settes i fengsel. Folket mistet igjen sine ledere. Biskoper, prester og eldste ble stuet sammen i romerske fengsler. Under tortur forsøkte staten på nytt å tvinge fram lydighet, men uten det ventede resultat. De som ofret ble nå sluppet fri. En del halvhjertede kristne gjorde bruk av dette for å komme løs. Vi kan vel også tro at en del som påkjenningene ble for store for, sviktet. Vi som ikke kjenner noe til hva dette innebærer, bør være varsomme i vår dom.

Det verste ediktet kom 30. april 304. Det var altomfattende. Nå ble det bestemt at alle uten unntagelse, skulle ofre til gudene og til keiseren. Det var nå forfølgelsen begynte for alvor, og aldri før hadde verden opplevd et slikt blodbad av de kristne. Mange, mange ble drept, mens unge jenter ble sendt til horehus hvor noen begikk selvmord.

Biskop Eusebius forteller om denne tiden i sin kirkehistorie: For keiserens medmenneskelighets skyld ble dødsstraffen noen ganger opphevet. På grunn av denne menneskekjærlighet kunne vi til sist ikke telle dem som først hadde fått sitt høyre øye stukket ut og så øyehulen brent ut med ild, dernest ble de også med ild lammet på venstre ben og deretter ble de ført til bergverkene. Der skulle de arbeide, men mest skulle de pines mer.

Nå tvang de også Diocletians hustru og datter, som var kristne, til å ofre. Mange andre møtte den samme skjebne. Og det var kanskje verre å være en kristne nå enn mange ganger tidligere. Kirkene var nedbrent over nesten hele riket, alle biskoper og prester og eldste satt fengslet eller var drept. En del ble også kastet for de ville dyr eller brent på bål.

Mismot og angst for fremtiden truet sikkert mange kristne som år etter år måtte leve i frykt og landflyktighet. Den dioclenianske forfølgelsen varte i 8-10 år og var mest intens i den østre del av riket.

I 305 sa keiseren imidlertid fra seg makten og trakk seg tilbake i stillhet. Men hans etterfølgere gjorde ikke mindre omhyggelig arbeid. Særlig var Galerius full av hat over de kristne. Det fortelles om ham at han var en vill tyrann som likte å se på at mennesker ble kastet for ville bjørner. Hans fornøyelser var å betrakte mennesker som ble revet i stykker av villdyrtenner. Det er også sagt om ham at han aldri spiste uten å se menneskeblod for seg. Når han først gikk mot de kristne, ble det gjort for alvor. Her fikk han utfolde sin sadisme som aldri før.

Blant annet skulle de kristne stekes langsomt over svak varme. De skulle pines så lenge som mulig. De mest raffinerte metoder ble tatt i bruk for å rydde ut nasareersekten. Den nye keiseren bygde avgudstempler i alle byer og innsatte de verste mennesker som prester.

Vi kjenner en del av martyrhistorien også fra denne tiden. Mange gjorde hva de kunne for å bli fri forfølgerne og unngå å falle fra. Det ser ut til at en del heller valgte å ta sitt eget liv. To unge jomfruer ble f. eks. ettersøkt i lang tid sammen med sin mor. Da de til slutt ble funnet, kastet de seg selv i elva. To andre jomfruer, som var søstre, led også døden da bødlene kastet dem i havet. Sylvanus var nå biskop i Emissa. Han ble sammen med en del andre kastet for de ville dyr. De kristne i Mesopotamia ble pint på mange og forskjellige måter. De ble hengt opp etter føttene med hodet ned og kvalt med røy fra et lite bål. I Kappadokia ble føttene på martyrene brutt i stykker før de ble drept.

Mange av keiserens nærmeste ble også tatt. En av dem var Peter som led mange pinsler før han ble stekt på svak varme. Mens lukten av menneskekjøtt fylte arenaen, kom to andre av hans menn, Dorotheus og Corgonius, til ham og sa: Hvorfor piner du Peter, når vi også har samme tro? Keiseren befalte nå at de skulle føres fram og piskes på samme måte som Peter. De ble stekt på ild og kvalt med streng og til slutt hengt. Biskopen i Nikomedia, Anthimus, ble halshogget og en av de eldste i Antiokia, Lucianus, ble martyr etter at han hadde forsvart seg selv for selve keiseren, forteller Eusebius.

I en by samlet de kristne seg for å feire Kristi fødsel. Flere tusen var samlet i en kirke som ennå ikke var brent ned. De kom fra mange steder, både barn og voksne. En av medkeiserne, Maximian, mente dette var en god anledning til å rydde ut hele kristendommen på stedet. Derfor ga han ordre til at dørene skulle stenges utenfra og så tenne fyr på huset. Men først fikk han en til å rope inn til de kristne: Den som vil berge livet sitt må nå komme ut og ofre til Jupiter. De som ikke gjør det, vil bli brent inne.

En inne i kirken svarte for alle sammen: Vi er alle kristne, og Kristus er vår eneste Gud og konge. Vi vil tilbe ham, sammen med Faderen og Ånden. Vi er alle rede til å bli ofret til ham. Alle brant inne.

Der var en by i Frygia som også fikk keiserens edikt om at de skulle ofre til gudene og tilbe avguder. Men hele denne byen var kristen, både innbyggerne, borgermesteren og byens ledere bekjente at de trodde på Kristus. Etter dette ble byen omringet og satt i brann. Ingen unnslapp.

Et sted i Armenia ble biskopene og de eldste kastet i fengsel. Eustratius led martyrdøden i Arabrace. Han lengtet selv etter å bli martyr da han så martyrenes utholdenhet. Han bekjente at han var en kristen og forbannet åpenlyst hedningenes dårskap. Derfor ble han bundet og båret bort. Først slo de ham forferdelig og pinte ham på forskjellig vis før de førte ham til Sebastia hvor han ble brent sammen med Orestes.

I Alexandria i Egypt led de kristne særlig mye. Biskopen der hette Peter. Han ble martyr sammen med en del andre biskoper i Egypt: Phileas, Hesuchius, Pachiminus, Theodorus, Faustus, Ammonius og Didius. I Thebe lå en hæravdeling med kristne soldater under ledelse av en kristen kaptein, Mauritius. De nektet å adlyde keiserens befaling om å ofre til gudene. Derfor ble først hver tiende mann dømt til døden. Dette skjedde en gang til, men da oppfordret kapteinen alle til å lide for Kristi skyld. Og alle døde som martyrer. Det samme skjedde flere steder.

Andre steder brøt det ut store forfølgelser, blant annet på Sicilia der 79 martyrer ble drept. Biskopen i Thumitans skrev brev til sin menighet før han ble drept. Da forteller han om det som foregikk i Alexandria:

Alle kunne plage de hellige martyrene som de ønsket. Noen slo dem med stokker, noen med pisker og noen med reip. Alt dette ble gjort med stor grusomhet. Noen av dem fikk sine hen der bundet bak på ryggen, ble så løftet opp på tømmerstokker. Med forskjellige metoder ble deres ledd og lemmer strakt ut, og så kunne bødlene gjøre hva de ville med kroppen deres. De ble oppfordret til å pine dem på alle måter. Over hele kroppen ble de klort av ville dyr. En kunne se andre henge etter den ene armen, mens atter andre ble bundet til søylene med ansiktet mot veggen uten noe under føttene slik at de hang med sin egen tyngde. De kunne henge slik hele dagen, og når dommeren gikk forbi, ba han offiserene om å passe nøye på at de ikke ble tatt ned. Dette skulle de ikke gjøre før smerten eller kulden ble så stor at de var ganske nær døden. Offiseren fikk også ordre om ikke å vise noen sympati eller nåde. Så forferdelig behandlet de oss som om vår sjel og legeme skulle dø sammen.

Som vi har nevnt før, ble ikke alle trofaste til døden. Noen fornektet. En av dem var biskopen i Roma, Marcellinus. Han ble plaget av selve keiser Diocletian og av mange andre. Til slutt ga han etter og ofret til avgudene. Han slapp fri døden, men på grunn av dette ble han utstøtt av menigheten.

Og imens raste forfølgelsen videre. På en dag kunne opp til hundre mennesker bli drept, mens det andre dager var stille. Vi kunne også gitt flere andre eksempler her. Kildematerialet er faktisk rikelig. Ikke alt er ekte. Kirken har vel overvurdert de kristne, og mange legender oppstod i Middelalderen.

Den tiende forfølgelsen varte til 311 da Galerius ble rammet av en sykdom. Merkelig nok ble han vennlig stemt mot de kristne på sine siste dager. Han sendte ut et edikt hvor det blant annet står:

«Vi bestemmer nå med den vanlige medmenneskelighet at de kristne kan bygge opp igjen sine forsamlingshus. De skal ikke bli tvunget til å gjøre noe mot sin tro. Derfor skal de være forpliktet til å be til sin Gud for staten og sitt eget beste for at det må gå staten vel, og at de selv må leve et stille liv hjemme."

Nå ble det forandring i de kristne menighetene. Mange fanger fikk nå komme hjem fra fengsel og landflyktighet. Under den verste forfølgelsestiden i Egypt hadde mange kristne blitt sendt til gruvene til straffarbeid. Men først ble senene på venstre kne brent av og et øye stukket ut for at de ikke skulle rømme. Nå fikk de bære denne lidelsen hele livet, selv om de nå slapp fri.

Dette varte imidlertid ikke lenge. Den nye keiseren, Maximus Daja, tok opp igjen forfølgelsen en kort tid sammen med Maxentius. De samarbeidet med de lokale myndigheter og gjorde forfølgelsen effektiv ved å etterlikne de kristnes organisasjon. Alle hedenske religioner skulle nå forene seg under en yppersteprest. Lukianos i Antiokia og Methodios i Olympos led nå martyrdøden.

I år 312 e. Kr. kom så den egentlige forandringen. Og den kom med en ny keiser. Konstantin gjorde opprør og samlet en hær for å gjøre seg til enehersker i Romerriket. Han drog med sin hær mot Roma. Legenden forteller at han hadde et syn under dette felttoget. En dag så han et lysende kors på himmelen, og det stod skrevet ved siden av: «In hoc vince» (Ved dette skal du seire). Korstegnet ble nå satt på alle skjold og faner. Så dro de mot den evige stad under korsets merke.

Seieren kom 28. okt. 312. Dette skulle bli et symbolsk seierstog: Nå var den egentlige forfølgelsestid slutt, selv om det ennå skulle gå år før kristendommen ble den eneste og egentlige religion i Riket. Det siste slaget stod ved den Milviske bru ved Roma. I februar 313 kom så Milano-ediktet som ga kristendommen full frihet. For første gang var det religionsfrihet i det veldige riket ved Middelhavet. 10 år senere ble Konstantin enehersker og fikk tilnavnet «den store».

En ny vekstperiode kunne nå begynne for den kristne tro – selv om det også senere kom tilbakeslag.

Del IV.

8. Etter Konstantin.

Kristendommen hadde hatt en rolig periode under og etter keiser Konstantin den store. Han døde i 337, men de kristne hadde fremdeles sine rettigheter og hadde fremgang. Det var sønnene hans som regjerte etter hans død.

Men i 361 kom en kraftig anti-kristen reaksjon. Da kom keiser Julian på tronen. Han var Konstantins nevø. Han var også opplært i den kristne tro og hadde til og med gått i lære hos biskop Eusebius, som er kjent for sin kirkehistorie.

Han brukte sitt liv til å utrydde de kristne. Den gamle martyrtiden kom tilbake for en stund. Derfor har han også fått tilnavnet den frafalne.

Han brukte samme metode som de gamle hedenske keiserne hadde brukt: å gjenopplive den gamle religionen. Også denne gang viste det seg at det er vanskelig. Han utstedte ikke noe edikt mot de kristne, men skrev bøker hvor han angrep dem som dumme og farlige for staten. Ved siden av at han åpnet mange templer for avgudene, tok han fra de kristne rettigheter de hadde hatt. Nå kunne ingen kristen bli offiser eller få høye stillinger i staten.

Julians hedenskap ble ikke noen «vekkelse». Vi kan godt tenke oss hans reaksjon da han kom med hele sin keiserlige pomp og prakt til Apollo-festen i Daphne-templet. Han hadde vel ventet å finne hele byen og landet omkring samlet der. Men da han steg inn i templet, fant han en eneste mann – en prest som var i ferd med å ofre en gås han selv hadde kjøpt.[22]

I begynnelsen var keiseren moderat og tolerant. De kristne undret seg nok over det. De hadde lest og hørt om tidligere forfølgelser, og en og annen ventet nok at det skulle snu.

Det skjedde også. De kristne ble kalt galileere og fratatt all sin eiendom. For å prøve dem, kunne han si: Formaner ikke deres lov dere til å underkaste dere også en falsk ed og å fornekte verdens god? Vel, derfor tar jeg vare på rikdommen deres så jeg kan gjøre vandringen deres lettere til himmelen. Det var ikke lett for en kristen å motsi dette. Gjorde han det, ble dommen enda strengere.

En hel del fikk slik dom over seg.

En av dem var Donatus, biskop i Arezzo. Han ble halshugget mens Hilarinus som var eremitt, ble pisket i hjel. En av de romerske dommerne, Gordian, skulle dømme en kristen. Han ble så grepet av vitnesbyrdet at han ikke bare frikjente ham, men ble selv en kristen. Den romerske høvedsmannen ble så forarget da han hørte dette, at han dømte ham til å bli pisket og deretter halshogget.

To brødre som ble kalt Johannes og Paulus, hadde høye stillinger i staten. De ble anklaget for å være kristne, men fikk ti dager til å tenke seg om. Ville de fornekte Kristus, kunne de bli fri. Fastholdt de sin tro, ble de martyrer. Begge ble halshogget.

Igjen og igjen møter vi vitnesbyrdet om at troen på Jesus er sterkere enn frykten for døden. De valgte den gode del, i egentlig mening. Martyrblodet ble den gode sæd.

Mot slutten av året 363 raste forfølgelsen med særlig styrke. I Israel ble mange brent levende, mens andre ble dradd gjennom gatene etter føttene til de døde. Noen ble kokt levende og andre steinet i hjel ble knust med store klubber. I Alexandria var det særlig mange som ble martyrer, ved steining, brenning eller korsfestelse.

Theodorus var en av dem som ble lagt på «pinebenken», men ble tatt ned før han døde. Da spurte de ham hvordan han kunne lide så tålmodig slike fryktelige pinsler. Da svarte han: «I begynnelsen følte jeg litt smerte, men senere så jeg en ung mann ved siden av meg. Han tørket svetten fra pannen min og ga meg kaldt vann for å styrke meg.»

Markus var biskop i Arethusa. Han hadde ødelagt et hedensk tempel i byen og opprettet en kristen kirke der. Derfor ble han anmeldt til keiser Julian som en kristen. Forfølgerne hudstrøk og slo ham. Deretter satte de ham ned i en skitten kloakk til han ble nesten kvalt. Så drev de ham fram med spisse staver, og til slutt ble han hengt opp i ei korg i et tre midt i sola. Men først smurte de han inn med honning, slik at han også skulle bli pint av veps. På den måten ble han martyr. I Gasa ble flere kristne dradd gjennom gatene og myrdet av hedningene der.

Da Julian dro mot perserne for å legge dem under seg, utstedte han en stor avgift til dem som nektet å ofre til avgudene. På den måten fikk han en stor sum penger av de kristne til å betale ekspedisjonen. Mange av offiserene tok mer enn de skulle og truet de kristne som vegret seg for å betale. Noen av offiserene sa at de burde være tålmodige når de led, for det hadde Gud sagt. Alle midler ble slik brukt for å skade og torturere de troende.

I Frygia hadde guvernøren opprettet et stort tempel for avgudene. Noen kristne brøt seg inn om natten og ødela avgudsbilder m.m. Neste dag ble alle kristne som viste seg på gatene tatt. Guvernøren ville statuere et eksempel, da han ikke fikk tak i dem det egentlig gjaldt. På den måten ville han ha drept mange uskyldige mennesker. Men de som virkelig hadde gjort det, kom frivillig og meldte seg. De ble slått og pint før de møtte en langvarig død.

Keiser Julian døde på felttoget mot perserne i 363. En legende forteller at han sa før han utåndet: «Så har du da seiret, Galileer!» Noen ser i dette en virkelig erkjennelse av at Kristus var ham overlegen: Julian ble virkelig omvendt i siste øyeblikk. Andre ser det som den verste gudsbespottelse. Det er heller ikke historisk bevist at han sa det.

Jovian ble den neste keiser, og han ga de kristne full frihet igjen. I år 380 kom den endelige seier for den kristne tro. Da gjorde keiser Theodosius kristendommen til statsreligion. Fra nå av skulle alle i riket ha den samme religion. I virkeligheten ble det nå slutt på religionsfriheten. Det er et faktum at kirken fra nå av ikke tålte noen avvikelser fra sin lære. I mange tilfelle var det av det gode: Det bevarte den sanne og rette tro. I forbindelse med slike oppgjør, blir noen av kirkens symboler til, dvs trosbekjennelser. I 381 ble et stort kirkemøte holdt i Konstantinopel hvor grunnen ble lagt til den kjente «Nikenske trosbekjennelse, som nå er felles for de evangeliske kirkesamfunn.

Men det er også nå den romersk-katolske kirke stiger fram og blir etter hvert den eneste lovlige kirke. Og med den kom også forfølgelse av de evangeliske kristne som ikke kunne og ville innordne seg under den katolske lære. Det vil vi se på senere under avsnittet om Middelalderen.

Katakombene.

Vi må si noen ord om katakombene, ettersom de oppstod i forfølgelsestiden under de romerske keiserne. Men de har kanskje ikke noe særlig med selve forfølgelsene å gjøre slik man har trodd før.

De kristne hadde heller sin egen måte å gravlegge sine døde på. Mange hedninger brente sine døde – altså ved kremasjon som er hedensk skikk. Men vi vet at jødene begravde sine døde, slik også Jesus ble begravd. Og det var mange jøder blant de kristne i den første tid. Nå gravde de kristne ut huler i det løse fjellet som var lett å grave i. Det finnes mange slike gravplasser, særlig ved de store byene. Jeg har selv vært i en slik katakombe ved Roma. Der kan man gå flere kilometer i ganger under jorda. På hver side var det gravd ut hyller der det fremdeles ligger bein av de døde.

Den 31. mai i 1578 kom det lys over mange ting om dette. Noen arbeidere i en vingård Via Salaria utenfor Roma falt plutselig ned i ei hule. De undersøkte den nøyere og fant at det var en underjordisk gang med mange gater og mindre huler. Mange steder finner de greske og latinske innskrifter samt helgenbilder og symboler. Det ble snart klart for dem at det var gamle ting de hadde funnet: kristne gravsteder. Arkeologene begynte nå å grave fram et glemt kapittel i historien.

De har målt mer enn 1000 km med slike «gater». De lå i flere etasjer under hverandre og dannet et mektig nettverk under jorden og landet omkring. Noen steder har de gravd ut mer og utvidet gangene til små «saler» der man mener de kristne holdt sine gravmesser.

Katakombene var også et håp i mørket og håpløsheten på arenaen med de ville dyr. Her under jorda kunne de synge om frelse og oppstandelse og himmelen. Kirkehistorikeren Ph. Schaff sier at katakombene er, med noen få unntagelser, av kristen opprinnelse. De skulle være gravsteder for de kristne.[23]

Del V.

Middelalderen.

1. Noen martyrer.

Vi skal møte noen martyrer i den perioden vi kaller Middelalderen. Den kan vi grovt regnet varte fra 4-500 til ca. 1500.

Kristus og hans menn hadde seiret over avgudene. Forfølgelsene fra den hedenske stat var slutt i denne omgang. Biskopene bygde nå opp en stor og sterk kirke menneskelig sett. Roma var hovedstad i Riket, og det ble naturlig at byen også ble sentrum for de kristne. Biskopen i Roma ble også leder for andre biskoper og kirker. Han ble etter hvert en maktfaktor i Europa.

Følgen av – eller samtidig med - denne sterke organisering og sentralisering i Roma ble også ensretting av kirken. Og det biskopen i Roma (paven) mente og sa ble også en norm for resten av kristenheten. Bibelen ble ikke lenger den eneste rettesnor for lære og liv. Tradisjonen kom til å spille en avgjørende rolle. Og paven ville ha et ord med i de fleste spørsmål.

En slik utvikling unngår aldri reaksjon. I middelalderen oppstod det retninger og grupper som protesterte mot dette og ville ha en renere kirke og en enklere gudstjeneste. Kirken kalt dem kjettere og vranglærere og gjorde sitt beste for å utrydde dem. En stor forfølgelse brøt ut omkring år 400 i Nord-Afrika. Paradoksalt var det kirkefaderen Augustin som dro opp de teoretiske retningslinjer for slike forfølgelser: At avvikende grupper måtte bekjempes med vold.[24] Westin skriver også: «Ett av middelalderens mest grusomme foretagender» var forfølgelsen mot katarerne senere, særlig i krigen 1209-29.

Romerne måtte flykte fra England i 409 da anglere og saksere og andre kom til landet.

E. Osnes skriver om dette: «Byer ble brent og marker lagt øde., prester ble drept ved alteret, folk ble drevet sammen i flokker og nedsablet, eller de flyktet ut i skogene hvor de enten omkom av sult, eller kanskje etter svære lidelser kom fram og overga seg på nåde og unåde. Ved sin umenneskelige framferd gjorde de britene så forbitret at de i sin avsky for sine plageånder endog nektet å forkynne evangeliet for dem. Selv etter at sakserne var blitt kristne ville ikke de britiske kristne be i samme kirke som sakserne. Mat levnet av sakserne ville ikke britene røre, men kastet den til hunder og svin. Og fat brukt av sakserne måtte skures med sand og renses med ild før britene ville bruke dem.»[25] Her ser vi at selv mellom kristne kunne det være vanskelig etter tunge tider.

En av de mest kjente misjonærer og martyrer nå er

Bonifacius

Som kalles Tysklands apostel. Han het opprinnelig Wynfrith og var født i 672 i England. Han gikk i kloster da han var sju år gammel og bestemte seg tidlig for å bli misjonær. I 715 dro han sammen med tre andre til Frisland (i Holland), men måtte snart forlate stedet. I 718 var han i Roma hos paven for å få hans godkjenning som misjonær. Deretter dro han til Tyskland. Det var her han skulle gjøre sin gjerning, i Saksen. Men han var en ny tur til Frisland og fartet en del omkring som reisende misjonær. I år 723 ble han så viet til biskop i de områder der han virket.

I Hessen stod den berømte Odin-eika. I den bodde guden Odin, mente hedningene. Derfor måtte ingen røre den. Men Bonifacius visste bedre. Han ga sine medhjelpere ordre om å sage den ned. Tyskerne sto forferdet og betraktet det på avstand. Men eika falt, og Odin hevnet seg ikke på den galne engelskmannen! De ble fylt av frykt og omvendte seg straks. En slik gud som Bonifacius hadde, ville de tilbe. Eika ble brukt til å bygge kirke av – til ære for St. Peter.

Mange ble omvendt på hans reiser. På en reise til Roma i 738 skal han ha døpt 100.000 – det kan våre en overdrivelse.

Bonifacius lengtet etter å forkynne evangeliet for det folk han først hadde reist til – Frisland. Dette ble hans siste reis, i 753. Mange ble vunnet for Gud også nå. De ble kalt sammen til Dokkum hvor de skulle holde konfirmasjon den 5. juni 755. Men motstanderne samlet seg også der og gikk til angrep. Noen ville sette seg til motverge, men Bonifacius kom ut av teltet og sa de skulle la Gud rå også nå. De skulle bøye seg for Herrens vilje. Da stormet hedningene inn på dem og slaktet end alle de møtte. Biskopen selv var en av de første som ble drept mens han holdt evangelieboken sin opp som forsvar mot sverdene. 10 prester og 40 lekmenn ble også drept denne dagen.

Vi må også nevne en av våre konger som ble drept,

Olav den hellige.

Selv om kristendommen hadde kommet til landet før hans tid, var han viktig i kristningsverket. Opposisjonen fra hedningene var også stor her, og det kom til et avgjørende slag på Stiklestad i Trøndelag den 29. juli i 1030. Kongen falt, men

«det er det store,

og det er det glupe,

at merket det stod,

om mannen han stupe.»

Det gjaldt også kong Olav – helgenkongen.

Nå skal vi være oppmerksom på at det var mye politikk i det som skjedde på Stiklestad. Ikke alle vil være enige i at kongen var martyr. Det var likevel en viktig del av hans virke å ikke bare være politisk konge, men også gjøre noe for det kristne lære og tro. Der står han som siste ledd blant andre konger i dette: Håkon den gode og Olav Tryggvason. Derfor tar vi han med her.

På øya Mallorca ble det i 1235 født en gutt som skulle ære Gud med sin martyrdød. Det var

Raymond Lull.

Han levde først et umoralsk liv, etter eget utsagn. Han diktet kjærlighetsviser, også til gifte kvinner. Men han ble frelst og fikk trang til å tale til andre om Frelseren. En gang fikk han høre om Frans av Asissi, og dette ble idealet for ham. Han solgte alt og dro ut som misjonær til muslimer i Nord-Afrika. Men først hadde han i mange år forberedt seg. Det ble små resultater. Det åndelige mørke var stort. Flere ganger reiste han og forkynte i Nord-Afrika mellom 1306 og 1315. Han ble også fengslet tre ganger. Til slutt kom en rasende folkemengde og overfalt ham, dro ham ut av byen der han ble steinet. Liket hans ble ført til hjembyen på Mallorca der han ble gravlagt.

I Preussen møter vi også en del martyrer. Det er kalt et av de mørkeste kapitler i kristendommens historie. Erkebiskop Adalbert av Prag og to prester ble martyrer i 997. Bruno av Querfurt ble drept sammen med 18 andre i 1007. Omkring 200 år senere brøt det ut ny stor fordølgelse der mange kristne \ble myrdet.

2. Valdenserne - kjettere.

En av de merkeligste historier i Middelalderen er beretningen om valdenserne. Det var også andre grupper, som albigensere, bogomilere, manikeere eller katarer. Dette var ingen vanlige «sekter» som brøt ut av kirken, men en slags indremisjon: De virket innen kirken og deltok i kirkens handlinger, men ville rense og fornye den.

Men den katolske kirke kunne ikke tåle slike retninger. Derfor ble en systematisk forfølgelse mot dem satt i gang. Alle som ikke bøyde seg for paven, skulle bort. Det var ikke lov å søke Gud utenom det katolske presteskap. Det måtte straffes med døden.

I grunnen var det flere forskjellige sekter de som er nevnt ovenfor. Men for enkelthets skyld slår vi dem sammen her. De hadde flere felles trekk. I den første tid var det bare isolerte tilfeller av kjettere. Men også disse måtte utrydde. Det var kanskje tanken på helvetes ild som ventet kjetterne, som fikk kirken til å bruke bålet som straffemiddel. Faktum er at dette ble flittig brukt i disse mørke århundre. Det første kjetterbål skal visstnok ha stått i Orleans i Frankrike i 1022. En konge sammen med en fanatisk folkemengde fikk reist bålet. Og siden ble det heller vanlig i byene omkring i Europa, og særlig i Frankrike.

Opphavet til de egentlige valdensere var i grunnen pavekirken selv. I året 1179 ble det tredje Lateral-konsil holdt. Viktige beslutninger om kirken skulle tas der. En av dem var en søknad fra en litens ekt som ville ha pavens godkjenning til å preke. De var en slags lekmannsforkynnere. Lederen for denne gruppen var peter Valdes, fra Lyon i Frankrike.

Valdes var kjøpmann, men ble grepet av det Kristus-idealet som vandrepredikantene viste. Han tok straks sin beslutning, solgte alt han eide og vandret omkring som apostel. Dette var i 1176, og året etter hadde han skaffet seg en del tilhengere som så dannet et selskap: Pauperes de Lugduno. Denne gruppen av «fattige» fikk senere navnet Valdensere. De hadde visst ingen tanke om å bryte med kirken, men søkte tvert om dens godkjenning.

Det ville paven ikke gå med på. Sekten ble lyst i bann sammen med en annen lignende sekt av fattige i Italia. Paven selv sa riktignok ikke nei til søknaden. Men betingelsen for å få preke var at kirken på hvert sted de kom, tillot det. (Det ligner også på konventikkelplakaten i Norge som sa at prestene måtte godkjenne møter ved lekfolk.) Men det var det samme som avslag. Valdes forsøkte med en gang i hjembyen sin. Men nei, Lyon var stengt for ham.

Valdes selv var klar i sitt syn. Han sa: Vi må adlyde Gud mer enn mennesker. Og dermed prekte han! Dette førte til at stadig flere sluttet seg til ham slik at bevegelsen stadig vokste. De hadde et klart syn på Bibelen som eneste norm for lære og liv. Den ble grundig studert. Men valdenserne var ikke teoretikere. De levde etter sin tro. De hadde sterk moralfølelse og hadde pliktidealet for seg. Noe spesielt med dem var at Bibelen ble oversatt til andre språk. Det var en av deres sterkeste sider. De kjente Skriften og ville at folk skulle lese den. Dermed fikk de også kraft.

I 1183 ble de endelig utstøtt av kirken og lyst i bann. Men nå hadde bevegelsen bredt seg utover Frankrike, til Sveits, Tyskland, Italia, Spania, ja, nesten hele Europa. Den kunne ikke stanses. Misjonærene dro fra sted til sted, og ofte var de to og to som på apostlenes tid. De var fattig kledd og fikk alt de behøvde. Derfor ble de også kalt «de fattige». De kunne også gå fram med list for å få inngang med Ordet og vinne nye for Kristus.

En historie om dem er slik: «En handelsmann kommer til en borg. Han falbyr først sine varer og sier så: Jeg kan nok tilby dere ennå skjønnere og mer dyrebare smykker, men da må dere love at dere ikke forråder meg. Når han har fått forsikring om det, sier han: Jeg har en perle, så strålende at hvert menneske kan lære Gud å kjenne gjennom den. Jeg har en annen som kan tenne kjærlighet til Gud hos den som eier den.

Så begynner han å lese fra evangeliene til forsamlingen. Til sist sier han: Det er to veier. Den ene er brei og denne andre er smal, men rett og fører til det evige liv. Vil dere ikke velge den smale veien?

Når kvelden kommer, tar handelsmannen inn i et lite vertshus som blir drevet av valdensere. Det blir sendt bud til trosfellene som bor i nærheten. Så kommer de til samlingsstedet, en for en for ikke å vekke oppsikt. Og i nattens mulm og mørke holder de gudstjeneste. Den er enkel og består hovedsakelig i lesning fra Det nye testamentet. Så ivrige er de til å lytte når «farbror» leser, at mange på denne måten lærer hele kapitler utenat. Etter skriftlesningen forklarer han Ordet enten med egne ord eller med å lese «Den edle læren» som begynner slik:

Å, brødre, lytt nå til en eldre lærers ord:

Vi må våke nå og holde ut i bønn

For denne verdens undergang er nær.

Så bøyer alle kne og ber Fader Vår sammen. De synger ikke, for de må vokte seg for å tiltrekke seg naboens oppmerksomhet. De som ønsker det kan så skrifte for «farbror» og bli meddelt avløsning. Til slutt nyter de natt verden på evangelisk vis og skilles like stilt som de kom.»[26]

Men så kom motstanden.

Pave Innocents III proklamerte et korstog mot kjettere av alle slag i 1208. Leder for korstoget var grev Simon av Montfort. Han satte sin ære i å rydde ut kirkens fiender. I ti år raste kampen mot dem med alle tenkelige midler: brann, mord og tortur. I en eneste by ble 20.000 drept, og i hele Sør-Frankrike (Rhone-dalen) regner en med at omkring 60.000 mennesker mistet livet på denne måten.

Men mange overlevde. Disse flyktet opp i fjellene til Alpene. Her ble «de forfulgtes kirke» skapt. Hele bygder ble her befolket av valdensere, og de talte antagelig omkring 100.000 mennesker.

Også til fjellene kom forfølgerne. De gjemte seg i fjellet, men ble oppsøkt av «blodhunder». De som ble funnet, ble pint og brent. Unge kvinner kunne bli solgt til horehus og barna opptatt i katolske familier.

Da reformasjonen kom på 1500-tallet, sluttet valdenserne seg til dem. Dermed fikk de også smake videre forfølgelser. En katolikk som var med i et korstog i 1560 skriver: «I dag tidlig begynte man å ta en rettferdig straff over disse lutheranerne, som er fryktelig bare å tenke på. De var alle stengt inne i et hus. Så kom bøddelen og bant et klede for øynene på dem. Så lot han en av dem knele og skar halsen over på ham med en kniv, og lot ham ligge. Så tok han bindet av og kom med det og den blodige kniven tilbake, tok den enste og gjorde likedan med 88 i alt. Så ble de hugget i små stykker. Nå skal 100 av de eldste kvinnfolkene først bli pint og så drept, så tallet kan bli fullt.»[27]

I bygd etter bygd lyste martyrbålene. Det kristne martyrfolket ble en god tilvekst til martyrskaren i himmelen i denne tiden.

Likevel ble valdenserne ikke utryddet. Gud var med dem, og da kan selv ikke paven gjøre noe. Den består i vår tid av en menighet i Italia. Må Gud bevare dem trofaste til deres siste stund.

3. Inkvisisjonen.

Inkvisisjonen er navnet på de kjetterprosesser den romersk-katolske kirke førte mot annerledes tenkende og troende mennesker før og etter reformasjonen. For valdenserne ble det bestemt på kirkemøte i Verona i 1184, og siden på Laterankonsilet i 1215. Senere er flere andre forordninger kommet til, som den spanske inkvisisjonen ved Ferdinand og Isabella i 1481. Pave Paul III forordnet også en i 1542.

Hovedmålet var at alle som kunne mistenkes for å være kjetter (vranglærer) skulle anmeldes. Alle alminnelige kristne hadde plikt til å gjøre det, men kirken nedsatte også en egen kommisjon som i særlig grad tok seg av dette. Det var med andre ord en systematisk forfølgelse av troende – på linje med det vi kjenner fra romertiden.

De som var mistenkt og slik anmeldt, skulle underkastes forhør. Bekjente de ikke straks, skulle de pines. De hadde lov til å pine dem til ofrene ble krøplinger eller døde. Også vitnene kunne pines slik, enten det var ektefelle eller naboer. Det var Dominikanermunkene som skulle være inkvisitorer.

Straffen varierte med forbrytelsene her som andre steder. Den mildeste form var forskjellige botsøvelser, som f. eks. å bli pisket ved kirkedøren hver søndag. Verre var det fengslet som kaltes «Vade in pace», dvs. gå i fred. Det bestod av et fangehull i kjelleren hvor offeret ble murt levende inne.

Den mest vanlige dødsstraff var imidlertid brenning. Hver gang en kjetter skulle brennes, ble det ordnet som en stor folkefest. (Jfr. her Neros fest i år 64 da kristne ble brent i slottshagen mens keiseren festet.) Festene fikk et portugisisk navn - aurto-da-fe, som betyr tros-skuespill. (Jfr. Hebr. 10, 33).

Store bål ble reist og de dødsdømte ble ført dit i store opptog med kros og flagg. De var kledt i en spesiell drakt som det var malt djevler og flammer på. Det skulle minne de om det de gikk i møte. Og folket kom for å overvære slike skuespill. Stor spenning la seg over forsamlingen da kongen eller fyrsten i byen tente bålet. Flammen slikket langsomt oppover kroppen, og lukt av brent menneskekjøtt bredte seg over byen.

I det de åndet ut, sukket gjerne en eller annen prest eller biskop at nå var de i helvete. Der fikk de sin fortjente straff.

Kunne de gjøre dette i god tro? Eller var det en porsjon sadisme med i spillet? Var det noen som nøt synet av lidende mennesker? Bare Gud kan selvfølgelig svare på det. Men det er tankevekkende at det var kristne mennesker som gjorde slikt. Og en kristen stor-kirke sto bak. La disse tankene synke ned i oss.

Mange ble offer for inkvisisjonen. Bare i Sivilla bispedømme i Spania ble omkring 100.000 dømt omkring år 1500. I selve byen Sevilla brente de 4000 mennesker dette året. Med rette kan Holmquist kalle dette den «avskyeligste skamplett i kristenhetens historie».

4. Johan Hus.

Han var forløper for reformasjonen som kom hundre år senere. Han er forholdsvis godt kjent, men vi må gi en skisse av hans liv her. Han var grepet av Wyclifs tanker i England og begynte selv å angripe romerkirken.

Hus var født i 1373 og døde i 1415. Han skrev om Bibelens autoritet og kritiserte det han så var feil i Romerkirken, talte evangeliet på morsmålet. Som Luther gikk han også mot avlatshandelen. Hus bodde i Tjekkia og ble lyst i bann. I 1414 ble han innkalt til kirkemøte i Konstanz og lovet fritt leide. Likevel ble han dømt til døden og brent på bål året etter. I fengslet skrev Hus bl.a. en bok om de ti bud. 6. juli ble han ført til bålet, men først måtte han se på at hans skrifter ble rent. På bålet skulle han vende seg mot øst der Gud var – fordi han var en vranglærer.

Det vakte mye strid blant folk i Bøhmen. Han hadde mange tilhengere, og de førte både politisk og militær kamp mot kirken. Først 200 år senere fikk katolikkene overtaket i dette området. Han var en forløper for Zwingli og Luther og Calvin og reformasjonen som begynte for alvor med dem.

Del VI

Reformasjonen.

Her skal vi regne tidsrommet mellom reformasjonen og vår tid for den nyere tid. Og vi må ta med noen fakta om reformatorene på 1500-tallet. Det er et langt tidsrom med store og mange forandringer i tiden – både religiøst, nasjonal-politisk og økonomisk. Her vil vi bare konsentrere oss om èn side ved det religiøse. For noen måtte lide døden for sin tro også i denne tiden. Vi tenker særlig på de kristne i denne forbindelse.

Vi kan bare ta med noen få eksempler. Men ofrene er uhyggelig mange også i denne tiden. Ja, helt fram til våre dager lider mennesker for sin tro. Også i toleransens tidsalder finnes det intolerante mennesker.

1. Reformasjonen.

Den første reformator vi skal nevne nå er Ulrich Zwingli. Han var født i 1484 og døde i 1531, og var altså en tid samtidig med Luther. Zwingli var reformator i Sveits. Han hadde lest flere skrifter av Luther, men var ikke enig med ham i alt. Særlig var nattverdstriden hard mellom dem. Det kom også til åpen konflikt og krig mellom Zwingli og katolikkene i 1531. Den 11. okt. stod det avgjørende slaget ved Kappel. Det var 8000 katolikker mot 2700 av Zwinglis tilhengere. Selvsagt tapte den minste hæren. Zwingli var selv med soldatene som feltprest og ble truffet av et hogg i issen. Det var ennå liv i ham da katolikkene fant ham, men han skal ha sagt: «Hva ulykke er det å falle? Legemet kan de slå i hjel, men ikke sjelen.» Han ble drept uten at soldatene visste hvem det var. Senere ble han gjenkjent, og liket ble da hogget i mange stykker for så å bli brent. Det finnes ennå en tysk bibeloversettelse, kalt «Zürcherbibel» som går tilbake til denne reformasjonen. Det er også en menighet i vår tid.

Luther hadde også god grunn til å frykte pavens hevn, men ble reddet. Han døde en naturlig død på nyåret i 1546. Mange av hans tilhengere måtte i midlertid bøte med livet. Vi kan tenke på den beryktede prosesjonen gjennom gatene i Paris i 1535. Det var i januar at kongen hadde reist mange alter i byen. Han dro så med sitt følge fra alter til alter, der det også var reist en galge og et bål. På hvert sted ble en lutheraner vekselvis senket ned i og løftet opp av bålet – helt til han var oppbrent og død. Kongen holdt deretter et gjestebud for å feire troens seier! Frankrike var et katolsk land.

I den samme forfølgelsen ble Calvin drevet i landflyktighet og reiste til Sveits. Han døde en naturlig død i 1564. Han var også reformator i Sveits.

Døperbevegelse[28] møtte en langt verre skjebne enn de andre greiner av reformasjonen. Den hadde i virkeligheten sitt utspring i Zwinglis tilhengere, men han brøt senere med dem. Ulykken deres var at de ble forfulgt både av katolikker og protestanter. Til og med deres ledere var med på å utslette dem. Fellesnevner for slike grupper ble nå «kjettere». Et av de frykteligste eksempler på dette er historien om Miguel Servet. Han var spansk lege og teolog og hadde mye til felles med Calvin. Men han fornektet treenighetslæren, og det ble holdt for å være et avgjørende kjennetegn på kjettere. Dermed begynte forfølgelsen.

Først ble han fengslet i Lyon i Frankrike, men rømte derfra til Sveits. Han ville søke ly der, men også der ble han angitt og fengslet. Alle var redd denne storkjetteren. Calvin var selv med på å dømme ham til døden. Henrettelsen skjedde den 27. okt. 1553. Han skulle brennes levende. På bålet ba han om tilgivelse for sine synder, også det som var gjort i uvitenhet. Han tigget også Gud om nåde for sine motstandere. Med rette kaller kirkehistorikere dette for «skamflekken på reformasjonens skjold» (I. Welle). Kristi representanter på jord har ikke myndighet til å brenne et menneske om det ikke tror på treenighetslæren.

Det gjør ikke saken bedre at lutherdommens store teolog, Ph. Melanchton, godkjente dette. Han skrev til Calvin etterpå: Jeg takker Guds Sønn som har gjort ende på denne strid. Deres øvrighet handlet rettferdig, som lot denne bespotter drepe etter lovlig dom.

Luther selv hadde også brukt makt mot sine motstandere i troen. Han vek ikke tilbake for å erklære åpen krig mot bøndene i «bondeoppgjøret» i 1525. Visst var det bøndenes skyld, men Luther ga de ledende sin godkjennelse til å slå dem med makt. Han kalte dem svermere, som en tid hadde særlig Thomas Münzer som leder. Da opprøret stilnet av, rømte Münzer , men ble snart funnet og fengslet. Etter å ha blitt pint i 14 dager, ble han halshogget. Men først angret han og ba om sakramentet. Massehenrettelser fulgte nå. Bare i byen Zabern ble 20.000 drept på en dag.

Døperne fant en tid et trygt oppholdssted i Bøhmen og Mähren. Når både Luther og paven betraktet dem som forbrytere, hadde de få trygge steder. En av deres største ledere, Baltasar Hubmaier, ble oppsøkt og fengslet og deretter pint og kastet på bålet sammen med sin hustru i Wien i 1528. mange flere måtte gå samme veien. Året etter ble den første gjendøpte, Blaurock, brent i Innsbruck.

4. januer samme år hadde keiseren gitt en forordning om forhør av døpere som ble satt i verk våren 1529. Her het det at alle døpere skulle straffes med døden uten at det var nødvendig med forhør og dom. Var de først døpt, ble de straks henvist til bålet eller sverdet. Også de som lot være å døpe barna sine ble dømt slik, selv om de ikke var døpt selv.

I Bern i Sveits brøt det ut forfølgelse mot dem. Kristne ble fengslet, druknet og landsforvist. Det samme skjedde også andre steder. Grunnen var åpenbart at døperbevegelsen vokste og ble en reell fare for de andre kirkene.

Ti år senere brøt det ut en ny forfølgelse i Bern og andre steder. Det var særlig menighetsforstandere og lærere som nå b le tatt inn til forhør, og deretter torturert og henrettet.

Mange år senere ble det klaget over at dødsstraffen ikke hadde den tilsiktede virkning. En ny lov om dødsstraff ble gitt i 1585, der også tortur og strenge straffemetoder ble godkjent.

Heller ikke i Tyskland kunne en tale om religionsfrihet da riksdagen i Speier fastslo den samme behandlingsmåten for døperne. Mange ble torturert og henrettet også her. Hans Hut var en av dem som måtte lide særlig mye. En gang lå han utmattet på en halmseng og veltet et lys slik at det ble brann. Han ble sterkt skadet og døde noen dager senere. Likevel dømte de ham til døden og brente liket i 1527. Dette førte med seg at ennå flere gikk over til «sekten» i Augsburg.

Våren etter kom forfølgerne over et møte med omkring 100 deltakere. De ble lenket sammen to og to. Forstanderen ble drept, mens alle fremmede ble jagd ut av byen.

Og slik gikk det i by etter by. Denne praksis ble drevet meget intenst av de katolske myndigheter og de hadde pavens velsignelse. Men etter hvert sluttet de lutherske kirkene seg til den samme oppfatning når det gjaldt døperne. Fra 1531 ser det ut til at dødsstraff for dem var godkjent.[29]

Mange falt som offer for slike «kirkelige tyranner», særlig i 1520. Melanchthon forsvarte mordene med at deres tro medførte blasfemi og var en fare for staten.[30] Derfor lot man også staten bli bøddel.

I Münster i Holland kom et fryktelig blodbad i 1535. Byen var i døpernes hender, men ble tatt det året. To av lederne, Beuchelsen og Knipperdolling, fikk den verste straff idet de ble drept med glødende tenger og deretter opphengt jernbur i et kirketårn. Der hang han helt til 1881 (?)[31] Et forferdelig tap ble dette for hele protestantismen der. Minst 2000 døpere ble martyrer i Holland. – (Nå kan man trolig ikke sammenlikne disse døperne med gjendøpere i dag (baptistiske retninger). Det ble en uheldig sammenblanding av religion og politikk den gangen, og det er alltid farlig.)

2. Katolsk motreformasjon.

Som et svar på den evangeliske reformasjon ved Luther, Zwingli og Calvin, begynte pavekirken en tilsvarende bevegelse. Ulykken ved den er at den ble mer av formell karakter enn virkelig reformasjon. Dertil kom at den ble brukt av «Moderkirken» til inkvisisjon. Dermed er den andre inkvisisjon en realitet.

Hovedmålet var å gjenerobre de områder som var tapt til protestantene. Baksiden er midlene de brukte.

Redskapet for motreformasjonen ble i særlig grad jesuittordenen med Ignatius Loyola i spissen. Det var særlig kalvinismen som fikk smake denne svøpe nå. I land etter land raste striden for å vinne tilbake det tapte. De brukte undertrykkelse og vold som midler, og hvor de kunne benyttet de seg av konger og fyrster. Det ble nærmest en politisk aksjon.

Trettiårskrigen fra 1618 er vel et resultat av denne politikken. Protestantene i Bøhmen gjorde opprør mot den strenge behandlingen. Svarte var våpenmakt. Med beinhard disiplin ble medlemmene i ordenen tvunget til absolutt lydighet mot paven og kirken. Mottoet var; Til større ære for Gud! Og dermed var også det neste klart: Hensikten helliger midlet! Og midlene var bl.a. løgn og list, svik og gift og sverd. Alt kunne brukes hvis hensikten var å ære Gud.

I 1540-årene raste inkvisisjonen særlig i Spania og Italia. En av dem som ble tatt i Spania i 1541, Francis, ble dømt til å brennes etter å ha lidd mye av forfølgerne. De satte en bispehue på hodet hans som det var malt djevler på. På veien ut til bålet lå et trekors. De ba ham å bøye seg i tilbedelse for det, men han nektet og sa at en kristen ikke skulle tilbe tre – og han var en kristen. Folket ble rasende og krevde at han skulle på bålet straks. Da han var død, sa inkvisitorene åpent at han var kommet til helvete og at ingen måtte be for ham.

Den 21. mai 1556 ble 30 mennesker bragt sammen for å anklages sammen med kisten til en kvinne som hadde vært dø lenge. Hun skulle også få sin straff og dom nå! De ble ført fram til torget hvor tre store scener var reist der dommerne satt. Kongens søster og hans sønn satt på den ene sammen med andre prinser og fyrster. På en annen satt erkebiskopen i Sevilla og inkvisisjonsrådet. Hele byen, Valladolid, var møtt fram for å overvære dette skuespillet. Over alt var det mennesker, som på en folkefest.

Endelig kom de anklagede, kledt i gule drakter. En dominikanermunk talte til dem i en time. Deretter gikk erkebiskopen bort til de kongelige og sa: «Deres Majestet skal sverge at dere vil godkjenne den hellige inkvisisjonen. Dere må ikke på noen måte hindre den, men tvert om hjelpe til, og se til at alle de blir henrettet som avviker fra den romerske kirke og slutter seg til kjetterne i den lutherske sekt, uten å gjære forskjell på personer.»

Deretter løfter han armene og sier: Gud velsigne Deres Høyhet og gi Dere et langt liv!

Da ble fangene kalt fram, mellom dem var 13 kvinner. Den eneste feilen de hadde, var at de elsket Jesus og ikke kirkens tradisjoner. De ble alle dømt til bålet. Også kisten med bildet av den døde på var der. Utenfor byporten var reist stolper for hver av dem som de ble bundet fast til. Først ble de kvelt og deretter brent til aske. Da en av dem, Antonius Herezuelo, ble brent levende fordi han i særlig grad hadde avskydd paven.

I Calabria i Italia blir på samme måte en flokk troende drept for Jesu skyld. Det var både unge og gamle. 88 mennesker ble dradd ut av husene sine og ført til slakteren i byen. Der la bøddelen dem på slakterbenken, og med en blodig kniv drepte ham dem – en etter en. Dette var den 11. juni 1560. Mange flere ble fengslet der i byen – omkring 1600 i alt. De fleste av dem var lutheranere.

Inkvisisjonen hadde stor framgang.

Så rå var den at slektskap ikke spilte noen rolle. En av lederne, Caraf, skal ha sagt: Hvis jeg oppdaget at min far var kjetter, ville jeg selv slepe sammen veden til bålet hans. Mot kjettere finnes det ikke annet botemiddel enn bålet.

Måten de pinte de dødsdømte på kunne være forskjellige. Bålet var som regel det siste. Først ble gjerne armer og bein hogget av, eller de hadde egne apparater til å strekke lemmene i. De ble avkledt og pisket til blods før de ble hengt opp i galgen. Det fortelles om en at bøddelen spurte ham om han angret da hendene var brent av ham. Men martyren svarte: Sannheten er alltid den samme!

---=

Del VII

Etter reformasjonen

I dette avsnittet må vi først si noe om en spesiell gruppe protestanter, nemlig

Kampen mot hugenottene.

Det har enkelt sagt vært et fellesnavn på protestantene i Frankrike i tida etter reformasjonen. Fra først av var de i grunnen lutheranere, men de fleste gikk over til kalvinismen etter som den hadde større og større fremgang der. Noen år etter reformasjonen talte hugenottene flere tusen medlemmer i landet. Det katolske kongehuset kunne ikke se med ro på denne utviklingen. Og i Paris brygget det opp til uro. Slik ser vi at hugenotterkrigen var en politisk strid så vel som religiøs. Og dette er tilfelle i flere av religionskrigene. Ordet hugenott kommer kanskje av det tyske ordet Eidgenosse, som betyr forbundsfelle.

Det begynte i 1562 og skulle vare i 40 år.

En av katolikkenes fører, hertug Frans av Guise, fikk høre at en katolsk prest var gått over til protestantene i byen Vassy i Sør-Frankrike. Han ledet hugenottergudstjenester der i byen. Det var riktignok tillatt hvis de holdt til utenfor bymuren. Men presten fant en låve som stod like innenfor bymuren. Der holdt de sine gudstjenester. Men en slik tross og frekkhet kunne ikke hertugen tåle. Og dermed dro han like til Vassy med en bevæpnet tropp.

Den 1. mars kom de fram. Da var 500 mennesker samlet til gudstjeneste i låven. Først oppfordret Guise dem til å fjerne seg. De hadde ikke lov til dette. Men det nektet de, og dermed gikk soldatene løs på dem. Et fryktelig slag oppstod med en nedslakting uten like både i byen og i vid omkrets. Med rette er det kalt «blodbadet i Vassy». Et samtidig kobberstikk viser kvinner og barn bli hogget ned sammen med mennene. Noen forsøkte å flykte gjennom taket og over bymuren, men blir skutt ned. Hertugen selv leder det hele, mens broren, kardinalen av Lothringen, står på avstand. Hvor mange som døde er uklart. Det oppgis flere tall.[32]

I flere år ble det nå kjempet og liv gikk tapt. Det største slaget var kan hende den berømte «Bartholomeus-natten», 24. aug. 1572.

Det hadde da vært stille en tid, og alt tegnet til en forsoning mellom katolikker og protestanter. I Paris skulle det være et kongebryllup mellom den protestantiske prins Henrik av Navarra og søster til den franske kongen som var katolikk. Prinsesse Margrete ante lite om hva som skulle skje bare noen dager etter bryllupet. Kong Karl 9. var svak og ung og dertil dominert av moren, dronning Katarina. I den siste tiden hadde kongen blitt av hugenotten admiral Coligny.

Bryllupet fant sted 18. august 1572. Colligny sammen med en stor mengde protestanter var innbudt. I fire dager skulle de feste til ære for det nye paret.

Men så skjedde det. Om formiddagen den 22. august ble det gjort forsøk på attentat mot Coligny. Det var selveste dronningen som stod bak. Hun hadde fått høre at kongen var påvirket av hugenottene, og det måtte stanses. Det endelige angrep ble grundig forberedt, og soldatene ble så samlet i og ved slottet.

Hertugen av Guise ledet selv angrepet mot Coligny den 24. august. Han sendte en leiesoldat opp på hans værelse. Er du admiralen? Ropte han. Ja, det er jeg, var svaret. Ha ærbødighet for min alder. Men soldaten støtte spydet i ham og drepte ham. Hertugen sto utålmodig nede på gaten og ropte: Er du ferdig? Ja, sa han. Kast ham ut av vinduet! Det varme liket lå snart i sølen nedenfor, og Guise sparket til ham.

Det var det endelige signal. Dronningen hadde overtalt kongen til å gi sin tillatelse til at hugenottene skulle utryddes. Og hans ordre var at de skulle ta alle. «Det må ikke bli en hugenott tilbake som kan hevne seg på meg,» sa han.

Klokken to om natten til den 24. august begynte kirkeklokkene i Paris å ringe. Det var tegnet. Soldatene stormet ut i byen for å finne sine offer. De bar et hvitt bånd på armen og hadde et kors i hatten.

«Blodbryllupet i Paris» var begynt. Som rasende dyr for soldatene gjennom gatene i byen og drepte hvem de møtte. De visste nøyaktig hvem de skulle ta – det var satt opp lister over kjetterne. Soldatene og pøbler i Paris fikk fritt spillerom. De trengte seg inn i husene og drepte ofrene mens de lå i sengen og rev klærne av dem og slepte dem gjennom gatene. Noen ble dratt ned til elva og druknet, mens andre ble hengt på tradisjonell vis. Til og med barna ble tatt.

I to dager varte myrderiet. Bare prinsen ble skånet. Ellers kom ingen seg unna da portene var stengt.

Deretter spredte det seg ut over hele Frankrike. Bartholomeus-natten ble en landsomfattende aksjon. Ingen vet hvor mange som ble drept denne høsten. Men historikere oppgir bortimot 10.000 bare i Paris, og omkring 30.000 i hele landet. Andre setter tallet langt lågere.

Det skammeligste ved ugjerningen er kan hende det som hendte i etterkant: Paven godkjente det. Det ble feiret takkegudstjeneste i Paris for «seieren» den 24. august. Paven lot slå en mynt til minne om dagen. – men ikke alle ble tatt. Hugenottene fikk nye ledere, og krigen fortsatte i 20 år.

I Holland raste en tilsvarende kamp mot protestantene. Hertugen av Alba var stolt over å ha henrettet 18.000 kjettere. Mange rømte fra landet under de verste forfølgelsene, og slik var det i de fleste land der motstanden var stor. I Frankrike var det forbud mot utvandring i mange år. Likevel regner en med at over 300.000 hugenottere klarte å komme seg bort. Mange av døperbevegelsen måtte også flakke om fra land til land i lange tider.

Offisielt ble det slutt på hugenottkrigene i 1598 da Nantes-ediktet ga de evangeliske religionsfrihet. Men i 1585 ble det opphevet og den reformerte tro avskaffet. De fleste hadde enten rømt fra landet eller gått over til katolisismen.

England

Reformasjonen i England fulgte stort sett andre baner enn i andre land. Det var i selve kongefamilien striden ofte stod. Skiftevis fikk de katolske og protestantiske regenter. Ikke før hadde en innført reformasjonen i landet, før en ny kom på tronen som forfulgte protestantene og ville føre kirken tilbake til Roma. I slike tider måtte mange bøte med livet på de britiske øyer. Beretninger om martyrene her er mangfoldige, og vi kan bare ta med et par av dem. Fox bruker mye av sitt store verk til å fortelle om de mange helter i den engelske historie. (Et par eldre bøker viser detaljene her: H. O. Wakeman: The History of the church of England 1904; H. L. Clarke: Studies in the English Reformation. 1912.)

Vi vil ikke ta plass til å fortelle om den historiske utviklingen her. Til sine tider er den også innfløkt. Men ett av de store navn i denne tiden er utvilsomt

Thomas Cranmer.

Han var blant de vel 300 fra Sør-England som led døden for sin tro. Han var født nær Nottingham 2. juli 1489. Slekten kom fra Normandi til England med Wilhelm Erobreren. Da han var 14 år gammel begynte han på universitetet i Cambridge der han studerte språk og teologi. Han leste mye i bøker av Erasmus av Rotterdam, Luther og J. le Fevre (fransk humanist og protestant d. 1536). Han giftet seg da han var 23 år gammel, men hans hustru døde året etter. I 1523 ble han lærer i teologi og var med på å oversette Bibelen. I virkeligheten var han den bærende kraft i reformasjonsarbeidet i England. Det var han som for det meste skrev den engelske kirkes liturgibok «The Book of Common Prayer». Han stod også bak Trosartiklene i kirken der. I tillegg skrev han flere prekenbøker. På denne måte så det lyst ut for den evangeliske tro og kirke.

Så kom omslaget i 1553. Den katolske Mary ble dronning, og Cranmer forstod hva som ventet protestantene. Derfor ba han dem om å forlate landet, men selv ville han bli for å forsøke å redde noe. På den tiden var han erkebiskop i Canterbury – i virkeligheten den første protestantiske erkebiskop i England.

I 1554 ble han sammen med Ridley og Latimer fengslet i det berømte Tower of London og senere flyttet til Oxford. En lang og omstendelig prosess begynte med forhør og vitneforklaring. Men fiendene hans var fast bestemt på å slå ham.

Den 21. mars 1556 ble han ført til bålet utenfor Balliol College. Doktor Cole holdt en lang tale til forsamlingen og Cranmer. Til slutt fortalte han den dødsdømte at straks han var død, skulle det holdes messe for ham i alle kirkene i Oxford for å hjelpe sjelen hans.

Deretter fikk Cranmer lov til å tale. Han skulle bekjenne at han var en sann katolikk. Han hadde vaklet den siste tiden i fengslet i håp om å bli fri. Nå stod han åpenlyst fram og bekjente sin sanne tro. Fox gjengir hele talen han holdt ved bålet. Han var jo Cranmers samtidige og snakket siden med folk som hørte ham. Mot slutten sa han:

«Jeg gjorde en stor synd da jeg skrev erklæringen om mitt frafall … Men jeg fornekter paven, han er Kristi fiende og Anti-Krist, med all hans falske lære.»

Nå strømmet tårene nedover kinnet hans, og noen av dem som stod nær ham, ropte: «Stopp munnen hans – få ham bort!» Og dermed drog de ham bort til bålet og truet med at snart skulle han være i helvete. Så lenket de ham fast og tente bålet. Da det begynte å brenne nær ham, rakte han ut sin høyre hånd, som han hadde undertegnet frafallsbrevet med, for å brenne den først. De som stod nær ved, hørte ham si: «Min uverdige hånd.» Og før han segnet om og oppgav ånden, hvisket han: «Herre Jesus, ta imot min ånd.»

Cranmers martyrium skapte en veldig opposisjon mot katolisismen blant folket. Det viser også den tittel dronningen fikk: «Mary den blodige.»

Fem måneder før dette hendte hadde to andre store menn i England lidd den samme skjebne, nemlig biskopene

H. Latimer og N. Ridley.

Cranmer hadde da vært til stede i fengslet og ropt til dem mens de ble satt på bålet: «Å, Herre, styrk dem!» Det skjedde 16. okt. 1555. Ridley ble først ført fram og deretter Latimer. Da de kom til bålet, omfavnet de hverandre og kysset hverandre. «Vær ved godt mot, bror,» sa Ridley. Og dermed knelte de begge ned og bad. Ridley sa til dommerne da de ba ham om å forsvare seg: «Vel, jeg overlater vår sak til den Allmektige Gud som skal dømme alle.» Og Latimer føyde til: «Det er intet skjult som ikke skal bli åpenbart.»

Begge ble festet til en påle, og en pose krutt ble hengt på nakken til hver av dem. Og da flammene omspente dem, ropte de: «Ta imot min sjel.» Nye navn var føyd til vitneskaren der oppe.

Slik kunne vi fortsette å fortelle om engelske martyrer og andre. De gir oss det bestemte inntrykk at de visste hvordan og hvorfor de skulle dø. For de visste hva de levde for. De hadde en sak som hjertet brant for, noe de trodde på og var villige til å ofre alt for.

I vår tolerante tid gir det oss visse refleksjoner. Er vi så overbevist om det vi tror på at vi kan ofre alt for det? Har troen på Jesus blitt ett med oss så vi ikke kan skille oss fra ham. Da må vi heller dø.

Forfølgelsene ble ikke slutt selv om protestantene seiret. Det var nok slutt på katolikkenes strenge inkvisisjon. Men anglikanerne ville heller ikke tåle andre avvik. De som nå særlig fikk gjennomgå, var puritanerne (de rene). De var imot høykirkelighet og katolske elementer, og de ville tro og leve et rent liv. Den mest kjente av dem er kanskje forfatteren av «En pilegrims vandring», John Bunyan. Han satt i fengsel i mange og skrev en rekke bøker. Mange puritanere led mye på den tiden.

I denne tiden flyktet mange over til den nye verden, Amerika. Den første ferden med puritanere med båten «Mayflower» i 1620 er ikke glemt. De slo seg ned på Østkysten av det senere USA og skapte et nytt rike for seg – New England.

Med rasjonalisme og toleranse i de senere år har også forfølgelsen stilnet av mange steder. De troende får stort sett være i fred. Enkelte grupper som pietister blir fremdeles hånet i flere land. Men massenedslaktingen var det slutt på så langt. Men vi må besøke ennå et land i Europa -

Skottland

Her var det også martyrer i reformasjonstiden, delvis fordi de var nær knyttet til England i perioder. Den reformerte kirke hadde særlig framgang her nord, og noen måtte lide.

Den første lutherske martyren ble Patric Hamilton i byen St. Andrews. Han studerte teologi ved universitetet i byen før han reiste til kontinentet der han møtte og lærte reformasjonstankene. I 1527 møtte han f. eks. Luther, Melanchthon og den engelske bibeloversetteren Tyndale. Nå skrev han også sin eneste bok, «Commonplaces». Der skriver han om rettferdiggjørelsen. Denne boken ble grunnleggende for protestantisk teologi i Skottland og England.

Året etter kom han hjem igjen, men ble straks fengslet av erkebiskop J. Beaton. Mens han satt i fengslet, kom en katolsk prest, Aless, til han for å overbevise ham om den sanne tro. Men det motsatte skjedde: Aless ble overbevist om evangeliet og omvendt. Da dette ble kjent, ble han straks ført bort og brent.

Da Hamilton kom til bålet, sa han til tjeneren sin: «Det jeg skal lide nå, min kjære venn, synes å være fryktelig og bittert for kjødet. Men husk, det er inngangen til det evige liv. Ingen som fornekter Herren får eie det.» Han ble sakte brent på bålet, men bar smertene tålmodig, noe som vakte sympati over hele landet. Før han døde, løftet han sine øyne mot himmelen og sa: «Hvor lenge, Gud, skal mørke dekke dette landet? Hvor lenge vil du tåle menneskenes tyranni?» Og mens flammene dekket kroppen hans og fortærte kjøttet, var hans siste ord: «Herre Jesus, ta imot min ånd.»

Flere og flere kjettere ble tatt i årene etter, både prester, munker og lekfolk. Thomas Forrest var en av dem som døde i 1540. Han var prest, men talte evangeliske sannheter fra brevene og evangeliene i Det nye testamentet. Derfor ble han innkalt til biskopen og dømt til døden som kjetter. Han ble brent på en høyde ved Edinburgh sammen med noen andre. Først trøstet han de som kom etter ham, før også han oppga ånden.

Maria Stuart ble nå dronning. Og med henne kom et nytt omslag i favør av protestantismen. Presteskapet var imidlertid sterkt, og flere måtte dø for Jesus. Georg Wishart var en av dem som ble tatt. Allerede i 1538 måtte han reise fra landet mistenkt for å være kjetter, men kom tilbake 1544. Da prekte han frimodig om evangeliske tanker på flere steder. Samme år herjet en pest i Dundee, og Wishart fikk tiltro blant folk ved å gjøre en stor innsats blant de syke. Katolikkene fengslet ham imidlertid og anklaget ham for 18 kjetterier.

1. mars 1546 ble han både hengt og brent! Da han kom til bålet, knelte han ned og ropte: «Å, verdens Frelser, ha barmhjertighet med meg! Far i himmelen, jeg overgir min ånd i dine hellige hender!» Deretter vendte han seg mot folket og holdt en tale til dem. Han sa bl. a.: «Jeg formaner dere at dere må elske Guds ord og lide tålmodig for Ordets skyld.»

Bøddelen stod nå klar til å få ham på bålet. Han ble så grepet av talen at han knelte ned ved siden av Wishart og sa: Tilgi meg, for jeg er ikke skyldig i din død. Wishart svarte: Kom hit til meg. Og deretter kyste han ham og sa: Dette er tegnet på at jeg tilgir deg. Gjør nå din gjerning.

Og så var han ved himmelens port. Men den katolske kardinalen D. Beaton frydet seg da martyren døde, forteller Knox.

Fire år etter lyste et nytt kjetterbål i Edinburgh. Denne gang var det Adam Wallace som skulle dø. Han ble forhørt i en kirke i Edinburgh, anklaget for å ha talt om Gud. Til det svarte han frimodig: Men jeg må tale, ettersom Gud gir meg nåde. Jeg tror ikke at jeg har sagt noe ondt som kan skade noen. Det ble nå en lang diskusjon om nattverden og andre trosspørsmål. Wallace kunne ikke gå tilbake på sin overbevisning og ble så dømt til å brennes utenfor byen. Han fikk ikke lov til å tale til folket før han døde. Han sa bare: La det ikke støte dere at jeg må lide døden for sannheten i dag, for disippelen er ikke større enn sin mester.

Den siste lutherske martyren var visstnok Walter Mill. Han var protestantisk prest, og hans bål ble tent i april 1558. Da han ble martyr, skal mange ha fått mot til å bekjenne troen. En stor skare stod rundt bålet hans og gråt da han døde. Ifølge Tytler skal han ha sagt før han døde: Jeg tror jeg er den siste som skal dø i Skottland på grunn av dette.[33] Og det ble han også.

John Knox var den store reformator i Skottland, og han var talsmann for den reformerte kirke der. Han var fange i Frankrike i 18 måneder for evangeliets skyld. Men han fikk arbeide i mange år og døde utslitt i 1572.

Mange kvekere har også lidd for sin tro på 1600-tallet. Omkring 450 døde i fengsel og lederen, George Fox, satt lenge i fangenskap.

---

Del VIII

Misjon.

Nå beveger vi oss inn i mer moderne tid. Vi skal nå se på den delen som kalles misjonstiden. Noen reiste ut til andre land for å bringe budskapet om Jesus til folkeslag som ikke hadde hørt om Jesus. Her ble det også flere «blodvitner».

Misjonen i nyere tid begynte i 1792 da William Carey holdt sin berømte tale på et misjonsmøte i England. Han gjentok av avsluttet sin tale med ordene: «Vent store ting av Gud og våg store ting for Gud.» Carey selv reiste til India som misjonær. Og da begynte en helt ny tid for misjonen. Det ble en hjertesak for mange kristne. Det kunne de ofre liv og helse for om det var nødvendig. Men noen måtte også betale for en slik tjeneste.

Mellom dem som gav livet der ute, var engelskmannen

John Williams.

Han er kalt «Sydhavsøyenes apostel». 21 år gammel dro han ut for å forkynne evangeliet på sydhavsøyene i Stillehavet. Lenge gikk det bra. Han reiste fra øy til øy og talte om Jesus Kristus som kunne frelse dem fra frykt og tvil og alle synder. Underlige opplevelser fikk han også, som f. eks. på øya Samoa.

Han var ikke før kommet i land der før folket kom løpende ned mot stranda og ropte: «Vi er kristne, og vi venter på en båt som skal bringe oss snoen som kalles misjonærer. De skal fortelle oss om Jesus. Er det dere som skal komme?»

Og John Williams kunne svare ja – med tårer i øynene. Det var det han mest av alt ville: å fortelle dem om Frelseren. Etter en kort tur til England i 1838 kom han ut til øyene igjen. Denne gangen ville han til Eromanga-øyene. Folket der var kjent for å være ville kannibaler. De åt mennesker så sant de fikk tak i noen. Få hvite hadde våget seg dit før uten å bli drept. Men John Williams ville forsøke.

Da han nærmet seg en øy, sendte han bud inn til de innfødte etter vann. Det fikk han, og han tok det som tegn på at de var vennligsinnet mot fremmede. Dermed gikk han i land ved en elvos, men ble straks overfalt av de innfødte. Han forsøkte å flykte, men falt like i strandkanten og ble drept der.

De ville åt misjonærene og bare beina ble igjen. På dette stedet ble det senere bygt en misjonsstasjon og folket ble kristne.

Madagaskar.

Et sted der forfølgelsen raste i midten av 1800-tallet, var øya Madagaskar. Misjonær Johs Johnson har skrevet om det i boka: «De første hundre aar av Madagaskars Kirkehistorie», 1920. De verste tidene der hang sammen med en dronning som stod bak motstanden mot de kristne. Det er igjen et tegn på hvor viktig det er med gode ledere i et land.

Kong Radama hadde stort sett latt de kristne få ro og fred. Men han døde i 1829, og enken Imavo grep makten og ble kronet som dronning med navnet Ranavalona. Hun hersket i 33 år med sterk hånd. Den første fordølgelse varte i 16 år fra 1832. Hun var redd de kristne av nasjonale grunner, for hun fryktet europeisk innflytelse.

De kristne fikk samles noenlunde fritt. Det kunne være 4-5000 mennesker samlet på gudstjenesten søndag formiddag i hovedstaden. I begynnelsen var det enkeltpersoner og ledere som ble drept. I 1831 ble f. eks. dåpen forbudt, og det førte til vansker.

Våren 1835 begynte alvoret. Dronningen talte til ca. 150.000 mennesker på ei slette. Det kom som en følge av at en høvding klaget til dronningen over at de kristne ble så mange og hadde slik innflytelse. De var redd for at engelskmennene skulle ta landet.

Alle kristne ble notert i egne lister. Så skrev hun brev til misjonærene at de hadde full rett til å ha sin religion, men forbød dem strengt å overtal noen til å bli kristne. De fikk ikke gå på gudstjeneste eller samlinger. På møtet 1. mars proklamerte hun at overgang til kristendommen ble forbudt og forakt for den gamle religionen medførte dødsstraff. De som meldte seg selv og i praksis avsverget kristentroen, gikk fri. Og mange gjorde det, uten at de kanskje forstod hva de hadde gjort.

Nå ble det ro en stund. Men de kristne var forsiktige. De hadde bønn og bibellesning og natt verd i 3-4 forskjellige hus i byen eller i dype grøfter nær byen ved nattetid. I 1836 ble en kristen kvinne anklaget av tre av sine slaver. Hun bekjente frimodig sin tro. Senere ble flere anklaget sammen med andre. En av dem ble henrettet året etter. I 1838 ble en annen drept, en kristen leder, og året deretter en annen kvinne. I 1842 ble to kristne menn halshogget ved hovedstaden.

Året 1849 var imidlertid det hardeste året i forfølgelsen her. I februar ble 24 menn fengslet, og mange ble angivere mot løfte om å gå fri. Senere ble 18 dødsdømt og brent levende på et fjell. Samme dag ble 14 troende henrettet ved å bli styrtet utfor et bratt fjell.

I 1861 døde «den blodige dronningen», som hun ble kalt. En ny tid med fred og mer frihet kom. En ny vanske kom i 1895 da øya ble fransk koloni. Men da var striden ofte mellom protestanter og katolikker – de siste var fransk-vennlige.

Auca-folket.

Omkring 1956 følte noen unge amerikanere seg kalt av Gud til å dra til Sør-Amerika, til det avstengte og farlige Auca-folket i Bolivia. Ingen hadde kommet levende derfra før, og det manglet ikke på advarende røster denne gangen heller. Men de var bundet av Guds kall, og måtte gå.

De utdannet seg godt, som misjonærer, flygere og mekanikere. En dag dro de inn i urskogen med fly. De gjorde hva de kunne for å gjøre folket vennligsinnet mot dem. En dag våget de seg end med flyet etter å ha kastet ned mange gaver. Og de fikk snart kontakt med folk.

Plutselig slo de om en dag. Og en dag lå alle fem misjonærene døde på elvebredden. Det var et forferdelig slag for misjonen.

Den kristen verden fikk et sjokk i januar 1956. Ut over hele verden lød meldingen: «Fem amerikanske misjonærer er drept av en indianerstamme midt inne i urskogen i Sør-Amerika. |Den siste hilsen fra misjonsflyet var at de skulle fortelle mer om folket og forholdene i landsbyen når de hadde fått kontakt med innbyggerne.

Men det kom ingen melding. Et speiderfly fant dem litt sener – gjennomboret av lange indianerspyd på Palmestranden.

Da budskapet nådde deres unge hustruer hjemme i Amerika, var det spesielt en enke som forberedte seg til å dra ut selv. Det var ikke for å hevne seg, men for å hjelpe. De forstod at det folket behøvde evangeliet.

Og snart meldte det seg flere – ett tusen unge misjonærer ville dra dit. Og snart bar det frukt.

På den store verdenskongressen for evangelisering i Berlin som ble åpnet 26. okt. 1966, var også representanter for Auca-folket til stede! En av dem var brorsønn til han som drepte misjonærene noen år tidligere.[34]

Var det ikke en som sa for flere hundre år siden: Martyrenes blod er kirkens sæd…

Kina.

Har også verdens folkerikeste land opplevd noe slikt? Kina var lenge et stengt land for misjon og Vesten. I nyere tid har vi «bokser-opprøret» i 1900. Det var en generell motstand mot hvite og Vesten. Også misjonærer og andre kristne fikk merke det. «De hvite djevlene» skulle utryddes, Mange måtte bøte med livet da.[35]

En norsk misjonær må nevnes her: den unge legen Tønnes Frøyland. Han kom ut til Kina i 1909 som misjonslege for Det norske lutherske Kinamisjonsforbund. Han var fra Sokndal i Dalane.[36]

Etter bare fem års arbeid der ute ble han drept av en røverkule i et opprør. Han var da på Laohokow stasjon u provinsen Hupeh. Røverbander herjet i fjellene omkring og nådde byen 8. mars 1914. Hele byen stod i flammer og røverne drepte mange tusen. Alle gater var avskåret, og misjonærene måtte sette sin lit til Gud. Dr. Frøyland ledet andakten den morgenen før han gikk til sitt arbeid.

Så kom røverne. Først ble misjonæren Sama såret, og siden skjøt de Frøyland. To kinesiske kristne ble også drept på denne stasjonen, en far og hans sønn. Frøyland ble gravlagt den 15. mars der både kristne og hedninger var med. Regjeringen reiste en minnestein over han på stasjonen og bekostet gravstøtten.

23 år senere fikk samme misjon en ny martyr i Kina, misjonær K. I. Samset fra Romsdal. 5. juni 1936 satt på bussen fra Laohokow og skulle til Hankow og videre til Shanghai. På turen ble toget stoppet av kommunister som plyndret og drepte. Samset hadde med seg et manus til ny sangbok – det ble også ødelagt. En norsk-amerikaner, misjonær Daniel Nelson, ble også skutt i dette området 10 år tidligere. En av hans sønner omkom i kommunistisk fangenskap. Alexis Berg ble også martyr i Kina.

Og – en dag etter krigen kom en ung mann opp på misjonsstasjonen i Taiwan og ba om å bli opptatt som elev. Han ville lære Kristus å kjenne. Bestefar hans hadde vært med å drepe Tønnes Frøyland. Og nå stod denne ungdommen der og gråt – og lengtet etter et bedre liv.

Martyrsæden hadde igjen båret frukt.

- Og i Afrika ble en norsk misjonær drept i 1965, Oddrun Tjåland i NLM. Og det er sikkert mange flere i fortid og nåtid. Vi må bare stanse her.

Del IX

Kommunisme og Islam

Vi har på ingen måte full oversikt over alle martyrer verken i fortid eller nåtid. Men vi kan peke på noe i forrige århundre. Det ene er land med kommunistisk styre. De har som en hoved-tese at det finnes ingen Gud. Og det medfører art de heller ikke tåler de som tror på en Gud. Det ville forstyrre hele deres tankeverden. Og da er det duket for motstand og forfølgelse.[37]

Kommunisme.

Sovjetsamveldet var et veldig land som egentlig bestod av flere land. Lenins lære ble fulgt og gjerne utdypet. De kristne av alle slag ble forsøkt utryddet med alle midler. Sammen med dem ble også andre kritikere utryddet.

Andre kommunistiske land var det veldige Kina, Vietnam og hele Øst-Europa etter siste verdenskrig. Det var samme lære og praksis alle steder.

Vi har noen eksempler. I Romania var det en kristen pastor, R. Wurmbrand, som ble fengslet. Han satt innelukket i 14 år før han slapp ut ved å bli kjøpt fri av en norsk misjon.[38]

Mange kristne (og andre opposisjonelle) led mye i det gamle Sovjet.[39] Og det er fremdeles ikke ganske fritt i noen land. Både i Sovjet og Kina[40] brukte de å tillate menigheter når de registrerte seg. Det betød i praksis at de ble stadig overvåket og dermed også styrt av myndighetene. For slik kunne de ikke si alt i sine møter, f. eks, kritikk av staten.

Islam.

En annen stor gruppe av land er de muslimske. Den gruppen øker sterkt i dag. En grunn til det er at muslimske grupper i et område krever å bli løsrevet og danne sin egen, muslimske stat. Neste steg er å kreve medlemskap i f. eks. FN og får dermed en stemme i verdenssamfunnet. Det gamle India ble f. eks. delt i tre land, og to av dem er muslimske (Pakistan og Bangladesh). Det har skjedd flere steder.

Islams grunnbok er Koranen, og tillater både jøder og kristne (når de underordner seg). For de regner begge som «bokens folk», dvs. de har Bibelen som Skrift. Men i praksis er det noe annet. Angrepet på jøder i Midt-Østen viser det. Og de kristne får heller ikke leve ut sin tro i slike land, og mange velger å flykte bort. Enkelte byer og områder blir etter hvert tømt for kristne.

Det er også slik i Islam at konvertering til en annen religion er forbudt, dvs. å forlate Islam og bli f. eks. kristen. Det betyr dødsstraff. Foreldre har faktisk plikt til å drepe sitt eget barn i en slik situasjon. Og det skjer.

Da er det sterk forfølgelse. Hvis Islam fremdeles får mer framgang, vil en slik utvikling nødvendigvis føre til mer forfølgelse.

En annen side ved Islam er flyktningestrømmen og dermed innvandring til andre, ofte vestlige land som i utgangspunktet har en kristen kultur og tradisjon. Etter som muslimene øker i et land, vil de kreve mer og mer av sin religion og kultur (som henger nøye sammen med religionen der). På en slik måte vil flere land forandres. Men mange med ansvar (dvs. politikere) ser ikke denne faren.

Del X.

Den siste forfølgelse.

Bibelen viser at i den siste tiden før dom og avslutning på denne husholdning, vil det komme forfølgelse over de kristne. Som vi har sett i denne serien, har det vært forfølgelse i alle tidsperioder så langt vi kjenner historien. Noen land og tider har hatt mer enn andre, mens andre land har hatt lite av åpen og synlig motgang. Men motstanden mot de kristne har vært der hele tiden. Det ligger i sakens natur: Den kristne tro er helt motsatt det verdslige sinn og alle andre religioner og livssyn. De kan ikke forenes.

Vi tenker først på noen i den gamle pakt som trofast fulgte Herren sin Gud. Profetene fikk et hardt og tungt budskap, og de gikk med det. Folk har sjelden tålt Guds klare ord. Eller tanken går til disiplene eller Stefanus og mange andre i de første år. Kristi lidelse var så nær for dem, og kanskje det gjorde det lettere å lide for dem.

Og gjennom hele kirkens historie har vi møtt mennesker som måtte lide for sin tro. Kan det bli verre enn det? Og Bibelen sier noe om de siste tider, at det også skal komme en stor forfølgelse og trengsel. Og den store trengsel skal komme over hele jorden.

Noen ord fra Bibelen vil vise at det blir også slik i den siste tid før Jesu gjenkomst.

1. Profetier om forfølgelse.

Allerede Daniel profeterte om en trengsel på de siste tider. Dan. 12, 1. Det kan gjerne diskuteres hvilken tid det siktes til. Men det er klart at det henger sammen med de siste tider. Det skal skje i nær forbindelse med de troendes oppstandelse: «Og de mange som sover i jordens mold, skal våkne opp. Noen til evig liv og noen til skam og evig avsky.» Det tales også om at noen skal bli frelst: «de som er oppskrevet i boken.»

Hvordan vil denne trengselstiden bli?

Først kalles det en trengselstid. Ordet brukes om å bli presset sammen, ha det vanskelig – både på kropp og sjel.

Denne trengsel skulle være «som det ikke har vært fra den dag noe folk ble til, og like til den tid.» På bakgrunn av den trengselstid vi nå har sett en gløtt av, kan vi gjerne ane det «uutsigelige» ved den. Verdens forferdeligste forfølgelsestid med uante pinemetoder vil troens folk da gjennomgå. Romanforfattere har forsøkt å skildre hvordan det vil bli. Dette er imidlertid helt umulig. Djevelen bruker sine «listige angrep» også her. Torturredskapene vil langt overgå alt vi kjenner til nå. Vi kan nok ikke forestille oss hva livet og døden vil bli på den tiden.

Det er vel dette skriftstedet Jesus har i tankene og siterer i mat. 24, 21: «For da skal det være en så stor trengsel som det ikke har vært fra verdens begynnelse inntil nå, og heller ikke skal bli.» Alt annet vil med andre ord blekne. Det gjelder Hitlers «løsning» på jødespørsmålet eller kommunismens utryddelse av all religiøsitet – det som var «opium for folket».

I Jesu tale om de siste tider er det for øvrig flere hentydninger til trengselstider. Mat. 24-25. Først taler han om politiske trengsler, om krig og rykter om krig, og deretter om naturkatastrofer som hunger og jordskjelv.

Noen skal så overgi dem «til trengsel og slå dere i hjel, og dere skal hates av alle folkeslag for mitt navns skyld». Grunnen til trengselen er klar: Det er på grunn av deres kristne tro og liv – for Jesu navns skyld. Mat. 24, 9.

Tiden vil nå bli så fryktelig at «ble ikke de dager forkortet, da ble intet kjød frelst,» v. 22. Her tenkes trolig ikke på sjelens frelse, men rett og slett på det å berge livet – «intet kjød», sier han. Nøden skal være slik at det blir vanskelig å overleve. Det blir matmangel, dyrtid og undertrykkelse.

Markus forteller om et annet innslag i trengselen: «Bror skal overgi bror til døden, og en far sitt barn, og barn skal reise seg mot foreldre og volde deres død» (Mark. 13, 12). Det blir familiedrama! Vel har vi hørt om slikt før. Men vi får da se familieangiveri i verdensmålestokk!

For de troende vil trengselen arte seg på en annen måte enn før, også på grunn av de mange falske profeter og lærere som vil oppstå i de dager. De skal til og med kunne gjøre under og tegn, og ved det forføre ennå flere.

Men i alt dette gir Jesus oss et ord, et tegn på at vi skal kunne forstå når det er nær. Han sier: «Se på fikentreet og alle trær. Så snart de springer ut og dere ser det, da vet dere av dere selv at nå er sommeren nær. Slik skal også dere, når dere ser dette, vite at Guds rike er nær.» Luk. 21, 29-31.

Når vi ser tegnene gå i oppfyllelse, da er Jesu komme nær. Da vil det ikke vare lenge før han kommer igjen. Men vi kan også tenke litt mer på dette. Jesus sier: Se på fikentreet. Og det er ofte i Bibelen bilde eller symbol på Guds eget folk, Israel. Jesus vil kanskje minne oss om dette: Se nøye etter hvordan det går med dette folket: Når det springer ut – og alle andre trær…, sa han.

Da er det naturlig for oss å tenke på 14. mai 1948. da ble Israel et selvstendig land i Midt-Østen. FN anerkjente det. Og fremdeles er det jødenes land, og de kjemper for å beholde det.

Paulus taler også om «den kommende vrede» i 1. Tes. 1, 10. Han skriver om «lovløshetens hemmelighet» og «Satans kraftige virksomhet», 2. Tes. 2, 7 og 9. Det er tydelig at han legger vekt på alvoret ved denne side av de siste tider. I trengselstiden vil det være vanskelig å holde ffast ved troen. Mange vil falle fra, og mange nye lærere og sekter skal stå fram. 2. Tim. 4, 3. Den siste tids mennesker får en uhyggelig attest av Paulus. 2. Tim. 3, 1-18. Det er menneskene som gjør de siste tider vanskelige, for de lar seg lede av sataniske krefter.

Vi har allerede sett nok eksempler på hva det kan føre til både før og nå. Menneskene kan gjøre helt utrolige ting når de lar seg lede av ondskapens åndehær.

Det er Bibelens framtidsperspektiv for verden.

2. Det Johannes så.

Det er apostelen Johannes som har fått de klareste og største åpenbaringer om endetiden. Han taler også om trengsler og martyrer. Selv om mange ting her er dunkle for oss om den siste tid, er det tydelig at det blir en trengselstid. Like klart er det at mange vil lide martyrdøden i denne tiden. Vi skal her begrense oss til dette med hensyn til Åpenbaringsboken.

La oss da se på de steder som taler om trengsel. I «sendebrevene» (kap. 2-3) finner vi profetier om trengselstider. Menigheten i Smyrna er i trengsel, og de vil snart møte nye trengsler, kap. 2, 9-10: «Djevelen skal kaste noen av dere i trengsel … og dere skal ha trengsel i ti dager.» Slik ble det i byen Smyrna på den tid.

Leser vi videre i Åpenbaringen, finner vi snart profetier om trengsel som også må tilhøre endetiden. Jeg tror vi kan dele endetidens trengsler i tre hovedgrupper: en som primært gjelder de troende kristne. Den andre gruppen er Israels nasjon der jødene må lide. Og endelig blir det trengsel over hele jorderiket. Vi skal ikke forsøke å belyse dette i detalj her.

Når det gjelder den trengsel som skal omfatte hele jorderiket, vil den antagelig bestå av krig og naturkatastrofer. Det er nok å henvise til kap. 6, 4ff. Av v. 9 ser vi at den også gjelder Guds folk – det femte segl blir åpnet. Det er viktig at det var lammet som åpnet seglene. Han er med i alt som skjer.

Det Johannes fikk se her, er gripende: Under alteret så han en flokk mennesker – «deres sjeler som var myrdet for Guds ords skyld». De hadde trodd på evangeliet om Jesus, han som er Guds ord. Men det vil ikke bli tålt i den siste tid. Og dermed ble de drept.

Det var også en annen grunn til at disse ble martyrer: «og for det vitnesbyrds skyld som de hadde.» De trodde på Jesus, men dette hadde de ikke for seg selv. De måtte fortelle det til andre og prøve å vinne noen nye for Jesus. Men dersom troen på Jesus ikke blir tålt, vil et frimodig vitnesbyrd enda mindre bli akseptert.

Noen mener dette er de samme som siden omtales i kap. 20, 4: «Jeg så deres sjeler som var blitt halshogget for Jesu vitnesbyrds og Guds ords skyld». De ville ikke tilbe dyret og dets bilde. De nektet å følge verden og dets leder i den siste tid, Antikrist. De roper til gud etter rettferdighet, at han skal dømme de onde.

De får en underlig trøst idet de blir kledd i lange, hvite kjortler. De skal slå seg til ro en liten stund inntil tallet på deres medtjenere og deres brødre skal slås i hjel blir fullt. Det er uhyggelige perspektiver over fremtiden. Vi kan gjerne ikke forstå alle detaljer, men vi ser linjene. Guds rike går frem gjennom trengsler, og noen bevarer troen og kommer ut av trengslene frelst og fri, jfr. Åp. 7, 13-15. Da er deres trengselstid slutt. En evig herlighet hjemme hos Gud venter dem.

De skyldige i trengslene går ikke fri. Dommen kommer. Da er det for sent å angre og vende om. De har ingen mulighet til å få kontakt med frelsens Gud.

Til slutt tar vi med en artikkel om den nyeste tiden – i Amerika. Den peker kanskje på noe viktig for vår framtid.

3. Forfølgelse i USA.

Hentet fra Norge I dag og Nattevagten, 18. oktober 2913.

USAs kristne forbereder seg på kristenforfølgelse – om ikke tidevannet snur. Liberty-instituttet registrerte i fjor en dobling av episoder med kristenforfølgelse i USA, sammenlignet med året før.

Under USAs kristensosialistiske president, Barack Obama, utvikler det seg kristenforfølgelse. 1200 episoder ble registrert i fjor.

«Dine mest grunnleggende rettigheter er alvorlig truet. Denne trusselen kommer i form av en tidevannsbølge av regjerings-drevet fiendskap mot religionsfriheten i USA. Dette fiendskapet er en tsunami som – hvis den kommer til land – vil feie bort alle våre andre friheter.»

Det er ikke hvem som helst som sier dette. For dette er et sitat av Tony Perkins, leder for Family Research Council, som er knyttet til Amerikas største kristne organisasjon, «Fokus på Familien». Sammen med toppjuristen Kelly Schackelford, som er leder for Liberty-instituttet har Perkins skrevet forord til årets utgave av «Oversikt over fiendskap mot religion i USA».

Liberty-instituttet har som oppgave nøye å overvåke brudd på religionsfriheten. Fiendskapet mot kristendom i det offentlige rom øker i Midtøsten, der de kristne er på god vei til å bli utryddet.

Men ingen hadde trodd det skulle skje i USA – som ble grunnlagt som en nasjon under Gud av pilegrimer som flyktet fra forfølgelsen i England til det forjettede land USA – for å grunnlegge et nytt samvelde under Gud.

Det meldes i dag fra USA om kristenfiendskap på skoler, i det militære, og det offentlige liv - de tre områder rapporten tar opp.

Flere sesjoner på konferansen til Family Research Council i Washinton DC i forrige uke, var viet den nye kristenforfølgelsen. Audrey Jarvis, en student fra Sonoma-universitet i California, ble nektet av en foresatt å gå med et lite kors om halsen som smykke (Undeniable s. 42).

– Jeg kunne ikke bøye meg for dette. Jeg tror på Jesus, og jeg har lov å være meg selv som kristen også på universitetet, sa hun på konferansen sist helg. Flere sesjoner og talere kom inn på forsøkene på å skyve kristendommen ut av det offentlige rom. Særlig forferdet er man over at ledende kristne organisasjoner som Family Research Council og Family Foundation nylig stemples i materiale som deles ut i offentlige sammenhenger som «hat-organisasjoner». En av talerne på konferansen toppet analysen med å sitere den katolske erkebiskopen i Chicago som sa: - Jeg kommer til å dø fredelig i min seng. Men min etterfølger vil dø i fengsel.

Den politiske utvikling i Vesten er inne i et paradigme-skifte (systemskifte): Fra kristen stat - til sekulær eller sekulærhumanistisk stat. Amerika tar raske steg i denne retning under kristensosialisten Barack Obama.

Norge tok steget 21. mai i fjor. Bare tre representanter fra Senterpartiet stemte imot. Straks etter dette avgjørende steget mot en sekulær stat var tatt, foreslår Utdanningsforbundet at julegudstjenestene må bort fra skolen. De 80 prosent av foreldrene som har døpt barna sine, får ikke lov til å ha skolegudstjenester i forbindelse med jul lenger.

De sekulære statsteoretikere mener at det er staten, ikke foreldrene som har mandatet for religionsundervisning eller julegudstjenester. Men det kristne demokrati har alltid bygget på at det eneste oppdragelsesmandat som fins i skolen, låner staten fra foreldrene.

De gode nyhetene er at da Amerikas kristne omsider begynte å kjempe, vinner de nå 99 prosent av alle rettssaker ut fra første amendment, eller grunnlovstillegg. Det nytter å reise seg. Men kjemper vi ikke, taper vi alt, er ropet fra kristendommens ledende nasjon i vest, USA.

Noter:

[1] Det står ikke noe om grunnen til at ofrene var forskjellige her. Det sier derimot Hebr. 11, 4 noe om. Abel bar fram offeret i tro… Troen kommer av hørelsen, Rom. 10, 17. Han må ha hørt noe, av Adam sin far om dette uten at vi vet det nøyaktig.

[2] Årstall er hentet fra The New Bible Dictionary, 1962 og Zondervan’s Dictionary 1987.

[3] Kilde: J. Hastings: A Dictionary of the Bible, vol. II, p. 485-501.

[4] The New Bible Dictionary, p. 569.

[5] H.E. II.23. (Kirkens historie av Evsebius.)

[6] Fox følger den inndelingen. Nyere kirkehistorikere deler den gjerne inn etter de tre århundre den varte. Den ble avsluttet i år 313. Da forfølgelsene ofte var knyttet til keiserne, velger vi den gamle ordningen.

[7] I. Welle: Kirkens historie I, s. 32.

10. Nevnt bl. a. i H. Wergeland si Kyrkjesoge I s. 16f. Han sier og at «skilnaden på kristne og jødar kom då for dagen».

[8] J. Carcopino: Daglig liv i keisertidens Roma, s. 29.

[9] J. Foxe: Book of Martyrs, p. 15.

[10] Nevnt bl. a. i H. Wergeland si Kyrkjesoge I s. 16f. Han sier og at «skilnaden på kristne og jødar kom då for dagen».

[11] Begrepet genius er vanskelig å forstå for oss.

[12] Her har jeg sitert og oversatt fra «The Apocryphical New Testament, London. William Reeves Second Edition”, udat.

[13] Sitert etter F. F. Bruce: The spreading flame. Exeter 1966, p. 169-171.

[14] Jfr. L. Sandsdalen: Kristine i trengselstider.

[15] Foxe: Book of Martyrs, p. 21f.

[16] Se om dette i: Hovedverker av den kristne litteratur, bind I, s. 48ff.

[17] Ph. Schaff: History of the Christian Church, vol. II, p. 59.

[18] H. Lockyer. The Man who changed the World, vol. I, p. 100.

[19] Foxe, p. 27f.

[20] Se mer om dette f. eks. i Holmquist og Nørregaard: Kikrehistorie I, s. 137.

[21] Ph. Schaff: History of the Christian Church, vol. II, p. 63.

[22] Lockyer: The man who changed the world, vol. I p. 119.

[23] Schaff: History … II p. 289.

[24] G. Westin: Frikirkenes historie, s. 29.

[25] Misjonskurset pr. brev, kurs II, brev 2 ved E. Osnes. Fjellhaug, Oslo. S. 139.

[26] L. Sandsdalen: Kristne i trengselstider, s. 78.

[27] I. Welle: Kirkens historie I, s. 230.

[28] For en fyldigere framstilling av døperbevegelsen kan en f. eks. vise til G. Westin: Frikirkenes historie.

[29] G. Westin: Frikirkenes historie s. 29.

[30] Dette har han etter humanisten Justsus Menius i et skrift 1530. Se Holmquist: Lutherska reformationens historia s. 189.

[31] Holmquist, samme bok, s. 193.

[32] I. Welle, sier 60, mens Grimberg sier «de fleste». Bind 13 s. 32.

[33] Tytler’s History of Scotland, vol. 6, kap. 2, sitter av Fox, s. 314. Hans navn skrives der: MILNE. Det skal være same person.

[34] Flere bøker ble skrevet om arbeidet blant Auca-indianerne.

[35] Sml. Grimberg, bind 20 s. 349.

[36] Nå: Norsk Luthersk Misjonssamband.

[37] En bok om forfølgelsene i flere land er: Nils Jacob Tønnessen: kristen bak jernteppet. 1971. Her kan også nevnes: H. K. Neerskov: Hvor øst og vest mødes. U.å.

[38] Noen bøker av Richard Wurmbrand er: Kristen i rumensk fengsel 1969; Torturert for Kristus 1969; Prekener i enecelle 1969.

[39] En liten og enkel bok om martyrkirken i Sovjet er: Terje Ulvøy og Gudmund Oldereide: Martyrkirken i Sovjet 1972.

[40] En bok om kristne i Kina er f. eks.: Tony Lambert: China’s Christian millions. 1999.

ARTIKLER

lørdag 30. november 2013